Politikk hva burde det være?

Hva er politikk og hva burde det være?

Vi lever i en tid med aktiviteter og personlig utvikling. Vi skal bli noen og være noen. Vi skal oppnå noe og vise att vi kan. Men, hvor blir det av idealisme og en helhetlig følelse av mening. 

Om vi ikke lever for den dagen vi ikke er lenger, lever for det vi gir til bake til verden, som er større enn hva vi oppnår som individ. Hva kan vi gi til bake til veden, hva kan vi gi til bake til livet, som har noen verdi for andre. Politikk har blitt en kamp om rettigheter, og er ikke lenger en kamp om moralske idealer eller fremtidsrettede drømmer. Politikk er ikke lenger mer enn hva ett individ ønsker seg og strekker seg mot. Som bygger en usynlig mur rundt oss alle der vi bare ser egoister som lover grønne skoger de aldri kan oppnå. Fordi de ikke har makt til det som individ. Fordi de ikke blir trodd som individ og fordi de ikke har kapasitet som individ. Hvor har det blitt av det sosialistiske idealet? Hvor har det blitt av kapitalismens løfte om at alle skal få muligheten til å lykkes? Hvor har det blitt av den religiøse kraften som siktet seg mot et himmelrike? Ingen av disse politiske retningene har makten til å lede oss. Vi har mistet troen.

Da blir det neste spørsmålet hvorfor?

Vi har mistet troen fordi religion blir erstattet med selvutvikling og psykologi. Vi har mistet målet i siktet fordi vi skulle bli noen og bare de som var noen lyktes. Vi har gått oss vill i prestasjonsjaget og tror prestasjoner er viktigere enn en dypere mening i livet

Hvor feiler idealismen?

Idealisme har blitt personlig. De som har makt til å forandre verden, de er blitt viktigere enn verden. Men, de har ikke denne makten uansett hvor mektige de er. Dette har alltid vert sant. 

Ja, det har vært ledere som har vært på toppen av samfunnet i alle tider. Men deres makt har også alltid vært et luft slott bygget på idealer og religioner som legger grunnlaget for denne makten. I dag får mennesker makt bare fra et ideale. Markedsøkonomien som fremmer individet som suksessfull i konkurranse med andre. Det vil si at ingen andre får æren og ingen andre kan delta i æren. Misunnelse er en sannhet og individet er målet. Men, hvor blir det av felleskapet? Hvor blir det av den dypere forankringen og drømmene til de som ikke lykkes i å bli en vinner i kampen om ære og makt. Vi er virkelig falt til bake i middelalderen der kongen var den eneste som telte.

I stede for å svartmale...

I stedet for å svartmale bildet mer vil jeg strekke ut en hånd og åpne opp for en annen måte å tenke på. Jeg er ikke alene om dette. Nye tanker om politikk legger grunnlaget for bestselgere. De skaper ideer som begynner å feste seg. "Vi kan forandre verden". Men, til nå er det bare tanker og ord. Å manifestere disse tankene har ingen klart. Vi følger fremdeles et ideale om individualitet i et perspektiv av selvutvikling og egen ansvar. "La oss holde hender", blir aldri større enn hvor hver enkelt av oss vil. Så mørket dominerer den positive handlingen, der ingen virkelig er villig til å ofre sin egen velvære og identitet. Jeg ser likevel håp. Vi har faktisk begynt å snakke om det. Når man begynner å snakke om det så er det neste skrittet handling. Men, denne handlingen vil ikke komme før vi er villige til å bli en del av noe større enn oss selv. Hengi oss til dette og si "Jeg vet ikke."

Det er på tide å forme en sekt!

Jeg vet denne påstanden er så ta et langt skritt inn i en helt uaktuelle retning. Men, bær over med meg en liten stund før du bestemmer deg for å avvise påstanden. 

Vi trenger kanskje ikke en sekt, men vi trenger en dypere forankring til livet. En forankring som ikke er nasjonalistisk, ikke er politisk fundamental og ikke er individuell. For hvem kan bygge en stabil politisk organisasjon og forme ett samfunn som er bedre for alle om man ikke har en grunnleggende tro på arbeidet som noe større enn enn selv. Vi må anerkjenne noen idealer er større og dypere enn det systemet vi har i dag, for å ha villigheten til å ofre seg selv for noe større. Vi ser i dag at folk ofrer seg for landet. Men, landet er ikke lenger stort nok. Veien er ikke tydelig nok og glansbildet er ikke fargerikt nok. Vi er på et historisk veiskille der vi ikke lenger har råd til å la kynismen henrette idealismen i den kjærligheten hver å en av oss har til livet. Selv den mest hatefulle av oss ser dette, og samtidig som denne nyter kaoset, så savner alle tilhørigheten. De kaster seg på fundamentalismen og skremmer vannet av oss alle, men byråkratiet sørger for at de ikke får mer makt enn systemet tillater. Dette er jo en fordel for oss alle, men det fører også til at vi alle blir undergravet og undertrykt av systemet som fremmer egoisme som ledestjerne.

Vi er ikke egoister.

Vi mennesker er ikke egoister. Vi er selvopptatt bare når vi lider og vi lider når vi ikke lykkes. Dette er en selvoppfyllende profeti. Siden vi tror vi må lyktes som individ, vi må få makt, suksess for å være noen. Dette inkluderer også penger for de fleste. Da kommer de fleste i posisjon til å lide. Bare noen få kan si de har virkelig lyktes, siden bare noen få har virkelig makt til å forandre verden rundt seg. Men, disse lever ofte bare i sine egne luksuriøse rammer som ingen kan true eller forandre, da systemet sørger for at de kan være i dette vakuumet uten å gjøre noe for å være det. Da får de heller ikke noe behov for å forandre verden rundt seg, annet enn for å føle seg bedre og kaste rundt seg med penger. Penger som bare skaper falske ideer om suksess hos de som får dem gratis. Dette betyr ikke at vi må skape et samfunn som ikke støtter individet på et grunnleggende nivå. Men, det betyr at vi må redefinere hva suksess er, samtidig som vi etablerer en dypere og større ramme for hva tilhørighet betyr for oss. Vi trenger å kunne si, den dagen vi dør, "jeg gjord en forskjell". Det kan ingen si i dag om de visste de skulle dø morgen. Ikke en eneste en av oss kan si de har gjort en forskjell annet enn for sine nærmeste.

Hvordan når vi en ny felleskaps Renessanse.

Man prøvde seg på miljøvern, men dette handler bare om å unngå en katastrofe. Frykt skal samle oss når ingenting annet nytter. Frykt for fienden, frykt for forurensning og frykt for ikke synes som individ. 

Men, frykt har aldri motivert noen til å arbeide for noe større enn en selv. Det styrker bare egoet og får enn til å mistenke alle andre. Så nå selger man våpen til dem som er redde og selger vinnmøller til de som er uten håp. Det er ironisk at vi i dag ikke har kommet lenger enn som så. Vi har dekonstruert våre drømmer om en bedre verden, og pakket dem inn i frykt. Når vi alle vet at vi en dag skal dø. Det er uforbeholdent helt sikkert. Vi skal alle dø, men skal for en hver pris leve lengst mulig. Selv om det innebærer å leve i frykt for å dø. Men, når vi blir spurt "hva vil du velge, å leve lenge eller leve godt" så vil de fleste svare at de vil heller leve godt. Vel, å leve godt må vel innebære å ikke leve i frykt hele tiden. Så jeg vil begynne der. Vi må finne ut hvordan vi kommer bort fra denne tilstanden av kontinuerlig frykt og mangel på håp. Vi må få troen på mennesket til bake, troen på livet tilbake og troen på et paradis på jord. Ikke for at vi nødvendigvis noen gang vil kunne komme dit, men fordi vi ikke har råd til å la være å søke det. For denne frykten vil forkrøple selv det paradis vi måtte leve i om bare den får råde.

Felleskaps Renessansen vil være drømmen om hva vi kan bygge sammen.

Jeg er kanskje en drømmer. Jeg blir i hvert fall beskylt for dette når jeg skriver om troen på å spre et kjærlighets og fredsbudskap. Jeg skriver i mange politiske grupper på Facebook. I de alle sprer jeg et fredsbudskap og et budskap om kjærlighet. Da får jeg beskjed om at dette hører hjemme i sanger og kunst, ikke i politikk. Jeg er veldig uenig. Jeg bringer de alle til taushet når jeg svarer "du vil ha fred, vil du ikke" og de sier ja. For de aller fleste mennesker ønsker fred og kjærlighet. Så hvorfor skal vi ikke bare si det først og fremst. Hvorfor kan vi ikke la det være en del av en agenda politisk. Hvorfor må kynisme og mistillit være ledestjernen nå kjærlighet er det vi ønsker oss. Jeg nekter å bære frem mistillit og hat når kjærlighet og fred er det vi alle ønsker oss. Selv de vi regner som fiender ønsker seg det, fordi noen ledere og media kakser ønsker å selge oss frykt og hat. Men, hva kan de gjøre om vi går en annen vei. Ingen kan ta fra oss denne form for idealisme. En internasjonal idealisme som alle mennesker egentlig innerst inne ønsker seg og tror på. Men, noen må være de første For "de første skal være de siste, og de siste skal være de første" Man må bare legge bort ideen om at enn selv skal bli noen og innse at man allerede er noen. Ikke i forhold til offentlig ære og berømmelse, men i forhold til at du har så mye i deg og ved deg du ikke setter pris på. Dette du har er deg selv, dine nærmeste og denne jordkloden. Du har felleskapet der alle i verden ønsker seg fred og kjærlighet.

Jeg lever i denne idealistiske virkelighetsfjerne drømmen, og om det er feil vil jeg heller ha feil enn å ikke gjøre det. Det vanligste argumentet jeg møter mot å gjøre det er likevel, "en dag kommer noen til å skade deg". Ja det har de prøvd så lenge jeg kan huske. På barnehagen var de etter meg, på barneskolen var de etter meg og på ungdomskolen like så. Når jeg kom ut i samfunnet var de etter meg på arbeidsplasser. De var etter meg i politiske grupper og de var etter meg i familierelasjoner. Alle for å bevise at jeg burde være redd og burde forstå hvor farlig verden er. Men disse var i fåtall, de aller fleste var greie og plaget meg ikke. Jeg lar meg ikke overbevise av skremselstakktikker, for selv om andre går redde rundt så vet jeg at jeg har rett.

Vi skal alle dø en dag. Vi alle kan kommer i en ulykke eller bli utsatt for vold. Om ikke i en krig eller av en nær oss, så i en hvilken som helst sammenheng. Men, enda er jeg uskadd. Ikke en gang har noen som har prøvd å skad meg klart å gjøre det. Noen har nok såret følelsene mine inn i mellom. Men, jeg har aldri latt dem ta bort troen på kjærligheten og det gode i mennesket. For jeg har alltid rett.

Jeg vet de aller fleste blir trigget av at jeg sier jeg alltid har rett. Men, jeg har alltid rett for jeg har rett til å ta feil. Bortsett fra på ett område. Der har jeg bestandig rett. Du ønsker fred og å oppleve å være elsket. Så egentlig er det bare dine egne traumer du prøver å overføre på meg når du sier jeg lever i en illusjon. Verden er et godt sted. "Når så du sist noen bli skadet og drept annet enn på nett eller tv".

Dette er utgangspugtet for felleskap Renessansen.

Vi trenger å lære å gå helt inn i oss selv. For helt inne i deg finnes det en tilstedeværelse som ikke frykter. Det er som å lære å gå på vannet. Som å finne Nirvana inne i enn selv. Man trenger ikke å gjøre annet enn å bli en del av noe større enn seg selv, men samtidig innse at troen på penger, makt og suksess ikke gjør noen lykkelig. Det er falske idealer som gjør at man kan sole seg i seg selv og si "se på meg". Men, man kan ikke i slike idealer finne ekte kjærlighet og lykke. Alle sier jo det samme. "La oss gjøre noe sammen". Uten å måtte oppnå noe på et personlig nivå. Det vi gir til et felleskap er det vi får tilbake fra felleskapet.

Felleskapets ekte kjærlighet.