Paradis

Hva lever vi for...?

Hva lever vi for? Lever vi for barna våre? Lever vi for vår engen del? Hvor mye kontroll har vi over vårt eget liv? Hvordan vet vi hva som er rett? Bør vi ha en måte å se livet på som er realistisk? Kan vi se alt fra en annen side? Spørsmål, spørsmål, spørsmål...'

 «Ikke det rette svaret du må finne, det rette spørsmålet å stille.» 

Med det mener jeg at noen spørsmål sender deg bare i ring, bare til bake til der du sto i utgangspunktet. De aller fleste spørsmål fører nettopp frem til det stedet du var på. Da mener jeg det mentale stedet du var på. Selvfølgelig.

Spørsmålene over er slike spørsmål. Men, selv om de vil føre oss til bake til det stedet vi var på. Vil de også rette oppmerksomheten vår mot det stedet vi er. Ved å stille det rette spørsmålet leder vi oss selv inn i vår egen tilstedeværelse. Vi blir bevist våre tanker, handlinger og relasjoner.

Du trekker din oppmerksomhet bort fra målet å oppnå noe. For noe er ikke målet du egentlig søker. Du søker det rette spørsmålet. For det er det å ikke vite som gir deg visdom. Gjennom det å ikke vite finner du din egen tilstedeværelse i livet. Der du kan se alt ufiltrert og uten å dømme.

«Kan vi finne paradis på jord?»

Vi lever i en krig, men ikke vi, for bomber faller bare på en liten del av verden, i det korte tidsrom av et døgn. Mesteparten av døgnet opplever de i Krig at de er i krig. Men, ingen bombe faller på dem. Ingen skyting skjer annet enn et annet sted. Kanskje akkurat der du er akkurat i ett bestemt øyeblikk er du mitt i voldshandlinger. Men, likevel er du i krig, selv om du ikke er i voldshandlinger.

«Følger du meg i dette resonnementet?»

Det er rent eksistensielt umulig å si at noe om verden, uten å komme til konklusjonen at det du opplever her å nå, er det eneste som eksisterer. Men, å tenke det, kan vi ikke...

Vi kan føle det. Vi kan puste det. Vi kan leve det... Men, tenke det kan vi ikke...

For tenker vi det, da blir vi fanget i idealer om livet. Ting vi har lært er sant, bare fordi vi forholder oss til virkeligheten gjennom filtre av ord.

Paradiset er et slikt ord.

Jeg er opptatt av ord, men ordene definerer meg ikke. Jeg formidler i ord, men ordene er et utrykk for behovet jeg har. Et behov for å dele, et behov for å formidle, men mest av alt et behov for å være. Være sammen med deg. Du er dette behovet. Du også føler for det. Ovenfor meg, uansett hva du sier. For bare det at du sier det, selv om du sier det uten ord, bare det at du eksisterer, formidler noe til meg om både deg og meg og virkeligheten.

Paradiset...

Hva er paradiset? Hva er en perfekt verden? Er det en verden der vi lever i fred? Ikke dreper hverandre? Ikke hater hverandre? Hva er en fiende? Hva er en politisk motstander? Burde de som tør å prøve, de som søker makt, de som gjør suksess ut i fra et eller annet ideale om suksess, være de som er forbildet? Være de som styrer verden? Styrer penger for mye av livene våre? Vi kan jo ikke spise penger. Er penger suksess? Om så er, er de en suksess fordi penger ikke innehar noen moral? For penger kan brukes både til godt og vondt. Starte kriger, stoppe kriger og ta fra andre men også gi til andre. Penger kan være makt og avmakt. Ser du...

«Burde de som tør å prøve, de som søker makt, de som gjør suksess ut i fra et eller annet ideale om suksess, være de som er forbildet?»

Det var det rett spørsmålet

For det satte i gang en prosess som kan føre hvor som helst. Det er et fundamentalt spørsmål som leder oss frem til hva vi ønsker oss i verden. Den del av verden vi har muligheten til å styre eller gjøre noe med. Der vi som mennesker setter standarden for hva vi mener er viktigst i livet. Viktigst akkurat nå.

For om noe er viktig, vil alltid være relatert til hvem, hva og hvor vi er akkurat nå.

Det hele vender tilbake til deg selv. Til hvem du er og hvorfor du er. Alt i ditt liv ender opp i en filosofisk identitet debatt med deg selv. Der du ikke faller til ro før du har funnet ut at ord ikke kan forklare hvem eller hva du er. Ord kan ikke forklare noen ting i det hele tatt. Ord bare fargelegger virkeligheten. Gir verden en mental nyanse som du kan kaste deg inn i og klandre noen, om så deg selv for at alt høres helt jævlig ut. Når dette jævlige kommer fra en følelse du har, som kommer fra en identitet du har, som du har knyttet opp mot følelsen. En logisk sirkel om at verden er et ondt sted, kommer fra en følelse du har lært at er vond. Du kan ikke gi slipp på den, forandre den, eller la være å bry deg om den. For den er der like fult. Men, du kan forstå hvor den kommer i fra. Innen i fra deg selv.

Det trenger selvfølgelig ikke å være en vond følelse. Det kan være en god følelse. Men like fult blir hvordan den påvirker deg formet i språkets fengsel. Der du alltid definerer deg selv opp mot definisjonen av deg. Den du tenker du er og sier du er. Om de to tingene ligner hverandre i det hele tatt.

Henger du med?

De to avsnittene over forklarer alt. Det er kanskje noen av de viktigste ordene noe menneske kan ta til seg. Å forstå hvordan språket er en felle, et fundamentalt stort skritt inn i en dypere visdom, om enn selv og andre.

Jeg selv var 17 år første gangen jeg ble helt bevist hvilken makt ord har over oss. Hvilket fengsel det kan være. Hvordan vi kan rettferdiggjøre alt, der ordet rettferdighet i seg selv definerer at noe er rettferdig eller urettferdig.

Når noen forstår fengselet språket er begynner de ofte å skrive. Kanskje skrive seg ut av det... Så går språket i alle rettinger. Man, blir uenig med alle, eller likegyldig til hva de sier. Desto mer opptatt av hvorfor de sier det. For språk kan gi oss de vakreste dikt. De varmeste følelser og formidle de mest fundamentale sannheter om livet.

Fri og fanget på en gang kan man se hvor «paradis» er hen.

Både i og uten for deg selv. For det som er i deg er også utenfor deg. Du kan ikke leve uten det som er uten for deg. Det utenfor deg, ville ikke ha noen funksjon om du ikke var. Med «du» mener deg bevisstheten din. Ikke den du tenker du er. For ditt hode danner bildet du ser av verden. Både lukter, smaker og lyder blir skapt i ditt hode. Der etter lager du de tanker du tenker om verden. De følelser du har om deg selv og andre. OM livet selv.

Alt dette skapes i deg. Fra det perspektivet forsvinner verden når du er død. Ikke for de andre som fremdeles lever. For de skaper fremdeles verden, i sitt hode. I sitt bilde. Så når du ser deg selv i verden, ser du deg selv slik du skaper deg selv, i ditt eget hode.

Nå kan du fortelle meg hva språk er?

Forstår du det jeg skriver over, så forstår du hva språk er. Nå forstår du hva verden er. Men, dette kan du jo ikke fortelle til noen andre. I hvert fall ikke til en psykolog eller vitenskapsmann. Hva ville poenget være å snakke med noen om dette i det hele tatt? For vi alle vet jo at verden er en materialistisk ting. Vi kan jo ta og føle på den. Like fult blir opplevelsen av den skapt i ditt eget hode...om hodet finnes i det hele tatt...

Så nå står du ovenfor et valg. Du kan fortsette å leve akkurat slik du har gjort, eller du kan ta en totalt vending. Vel, du har et tredje valg. Leve som du har gjort men samtidig ha i bakhodet at du skaper alt du ser.

«Kan man leve slik?»

Det er det rette spørsmålet. For du kan ikke. Du må tilbake til å la deg styre av språket, ideen du lever etter. Idealene du setter opp for deg selv. Du må gjøre dette. For du har ikke noe valg. Du kan ikke samhandle med andre, identifisere deg med andre, føle fellesskapet fult ut og samtidig være bevist det jeg beskriver over. For andre vi merke forskjellen... «eller vil de?»

Som du ser, alt handler om å stille de rette spørsmålene. Svarene er ikke så viktige. De vil komme om du stiller de rette spørsmålene. De vil kommen innen i fra deg selv. De vil komme fra verden. Til slutt stopper du å stille spørsmål.

Enten fordi du har lært deg å leve her å nå, eller fordi du bare ikke orker å forholde deg til det.

Valget er ditt.

Men svaret er...

at PARADIS er her og nå...

David Dominguez

Forfatter og administrator av depresjonens fornektelse