Omvendt psykologi politikk.

Det begynner med oss...

Vi har prøvd i all historie fortid å frarøve rikdom og makt til fellesskapets beste. Men, alltid ender vi opp med nye ledere som tar makten og ikke så gjerne deler den. Når skal vi lære. Når noe ikke fungerer så er det vel på tide på prøve noe nytt. Når det å bli en trussel bare gjør dem enda mer kyniske og undertrykkende. Så kanskje vi skal prøve med litt omvendt psykologi.

Men, er det i det hele tatt mulig.

Jeg har lenge tenkt at politikere burde besøke de verste institusjonene og se dem i fra de som bruker dem sitt perspektiv. Få føle på kroppen hvordan det er å leve på minste pensjon, uføretrygd eller dagpenger. Men, å tro de forstår uten å få se og oppleve, er tro på julenissen. 

Man må ha opplevd noe for å forstå hvordan det er og føles. Det samme kan vi tenke oss å gjøre ovenfor de rikeste i verden. De har allerede så mye penger og makt at vi snart ikke kan gjøre noe med det uten en revolusjon. Men, hva om vi ikke utgjorde en trussel men var noen de forsto og ønsket å dele med. Da må de få innsyn og oppleve andre måter å leve på. Gies både en utfordring og et trygt og vennlig miljø å lære i. Der de vil forandre sin holdning til den store sosiale trusen.

Så hvorfor er de rike fiender? Det er klart de er når vi utgjør en trussel for alt de tror på. Når vi gjør dem til fiende nummer en. Men, trenger vi det? De rikeste i verden ønsker like mye et godt omdømme som de som ikke er det. De rikeste ønsker like mye venner som vi sosialister gjør. Vi lever ikke i middelalderen lenger der småkonger sloss om makten. Selv om selskaper sloss om markeder. Ja, til å med når de legger ned bedrifter og betaler for lite i lønn ønsker jeg ikke å tro de gjør det av bare grådighet. De gjør der av uvitenhet fordi de ikke kjenner de som må lide under deres vedtak. Det er ikke nærhet nok mellom arbeider og eier.

Men, hvem sitt ansvar er det? Kan ikke vi åpne øynene til eiere, som lever i en boble av luksus og rikdom, til å se konsekvensen på nært hold og bli mer involvert i livene til de som ikke er rike. Det gjøres ikke ved å gjøre dem til fiender, det gjøres ved å gjøre dem til venner med oss. Slik at de kan bli kjent med oss.

Jeg husker så godt «Under cover boss» serien som gikk på tv for noen år siden. Alle eiere og ledere som var med, forandret seg når de fikk kjenne på kroppen konsekvensene av deres handlinger. Når de ble kjent med en ansatt og forholdene de levde under og se med egne øyne hvordan det var å leve med lite penger. De alle lovet å forandre seg. Nå kan vi si at dette bare var et TV program der vi ikke vet om de holdt det de lovet og at livet deres gikk raskt videre etter på. Men, hva om ledere ble involvert gjennom å binde relasjoner med de ansatte og fikk jevnlig brutt opp sine daglige rutine med en ny rutine. Der de fant venner blant fattige, der de fikk en en arbeidsuke i året under de mest utfordrende forhold.

Det er opp til oss å inkludere ledere og hindre dem i å havne i sine luksus bobler med andre ledere. De trenger påfyll av inntrykk fra en annen verden. Da ville de ikke tatt så lett på at noen lever under dårlige kår. Da vil det ikke være så lett for noen å bare tenke på profitt og sosialisme ville ikke lenger være den store trusselen. Hva om sosialister og kapitalister var mer i sammen og møttes oftere. Ikke for å prate penger og politikk men for å lære om hverandre. Bli kjent med hverandre og tilslutt høre på hverandre.

Man trenger ikke en gang å være sosialist for å ta vare på noen man er blitt glad i.