Nattfilosofen 12

En artikkel av David E. Dominguez.

Noen ganger blir det litt mye, selv for meg.

Jeg finner stolthet i å leve godt. Har aldri gitt meg helt over til lidelsen. 

Jeg legger ikke noen ideer om styrke eller livs visdom til grunn for hvorfor. Men, i det siste har det negative fått feste. Ikke om mitt liv, eller min evne til å være på et godt sted. Men, totalen av livet har fått prøve seg...

Spørsmålet er hvorfor? 

Hvorfor velger noen å forverre livet sitt og peker mot andre når de får det de ba om. Som valget i USA av Trump. Uten å gå inn i noen som helst debatt om emnet. Det er for stort og omfattende til å gjøre enn klok av å snakke om det.

Fattige mennesker velger konservative ledere som vil ta bort deres rettigheter. Mennesker sier «nei» til potensiell hjelp når den står og banker på døren. Av ren stolthet. Jeg kan ikke bli en av disse menneskene. Jeg må ikke bli det.

Fra politikk til sykdom.

Min selvfølelse er satt på prøve. I går fikk jeg beskjed om at nå er det på tide med avklaring. Det vil si at jeg får undersøkelsen og forberedelsene til dialyse og eventuelt transplantasjon. Det akkurat når livet er tungt på så mange områder. Tungt i form av andre sykdommer i løpet av høsten. Det ene viruset har avløst det andre i høst og tappet meg for det lille overskuddet av energi jeg hadde fra før. Man går inn i overlevelse modus. Da hvert inn og ut pust er som å gå opp en lang trapp. Heldigvis er jeg på en sakte bedringens vei, så lenge jeg holder meg inne. Ikke tar på meg noen oppgaver eller aktiviteter som krever et minimum av energi. Da går det jo bra. Tanken på det får meg til å smile. 

Jeg har ikke sakt at «det går jo bra», på ganske så mange uker.

Det spenner fra realiteten om hva dialyse innebærer og kan innebære av konsekvenser. Samtidig som jeg må ta noen livsviktige avgjørelser. Hvem skal man skrive på listen over mulige organdonorer. Den sitter langt inne hos meg. Veldig langt. Det forventes av alle rundt meg at jeg utnytter denne muligheten for nesten en hver pris. Kan jeg være den som nekter å ta i mot hjelp? Når jeg selv aktivt er en stemme som sterkt utrykker det fatale ved å motarbeide seg selv.

For meg er det en sammenheng mellom min egen nyre sykdom og hele samfunnet.

Det er meget godt mulig at stresset fra livet jeg har levd førte til nyresykdom. For nyre sykdommer er nærmest blitt en folkesykdom, på linje med kreft. Så når jeg ser mennesker støtte et samfunn som fremmer fremmedfiendtlige og konservative idealer, mennesker som i utgangpunktet er i fare sonen for folkesykdommer, som har mye større sjanse til å bli alvorlig syke enn de rikeste. Da føler jeg de ikke bare undergraver seg selv, men viser en mangelfull selvinnsikt. De kan ikke forestille seg muligheten for at de selv kan komme til å trenge langvarig behandling. De kan ikke forestille seg at ledere kan ta fra dem rettigheter til økonomisk støtte og behandling. Selv ikke når de ledere sier det mer eller mindre rett ut, akkurat hva de har tenkt til å gjøre. Samtidig ser vi utviklingen i Norge. Ja, alle politikere i Norge sier vi skal får beholde alle våre rettigheter. Samtidig retter noen mistanke til utnyttelse av systemet. Alle som er syke skal få hjelp, men vi må stoppe snyltere. Disse «snyltere og kriminelle» er vage så vel som spesifikke grupper mennesker. Alle faktabaserte målinger viser at prosent andelen med «snyltere» er på et meget lavt nivå. Men, statistisk blir de målt opp mot et utvalg av et gjennomsnitt. Da kan alle tall bli prosentvis store.

Demokratiet blir gradvis undergravd.

Den Norske staten legges ned og selges ut, bit for bit. Fordi man skal pare penger. «Spare til hva?» Spør nå jeg. Desto mindre sosialdemokratiet blir, desto raskere går prosessen mot et pengeorientert samfunn som legger til rette for rikes innflytelse over livene våres. Helse havner da på anbudsrunde og det virkelige anbudet handler om en stemmeseddel.

Men jeg er velsignet.

Jeg er velsignet, til tros for min sykdom. Velsignet med å få økonomisk støtte av samfunnet. Velsignet med tilgang på et offentlig helsevesen. Velsignet med forståelsen av hvorfor vi har et samfunn som, når uhellet er ute, vil være der for meg. Ingen grad av konflikt skapende retorikk fremmer en sosialstat. Ingen grad av kapitalisme sikrer oss rettigheter. For konsekvenser av vårt leve sett i samfunnet, kan ikke ligge hos den enkelte når den enkelte ikke kan ta vare på seg selv lenger. Det kan heller ikke ligge hos de rikeste, fordi de rikeste ikke er folkevalgte. Det handler ikke en gang om hvem som er flinkest eller sterkest. For vi er vel kommet lenger enn at jungelloven «den sterkestes rett» er malen for hvem som får hjelp, og hvordan denne hjelpen skal se ut.

En dag ligger alle nede, og om så er trenger litt omsorg før solen går ned.  

Domiz 21.11.2024

Depresjonens fornektelse.

Hva er det som gjør livet godt? 

For meg er det en kjerne av livsfilosofi...

Vips #804413

Husk leveringsadresse

Du kan også bestille boken på: bestill@depresjonens-fornektelse.com