Nattfilosofen 10

Skrevet av ; David Dominguez 

Dagen er kommet.

Dagen er kommet til å vise verden hvem vi egentlig er.

Dagen er kommet til å danse på bordet.

Dagen er din...

Er dette begynnelsen på et dikt?

Når man setter seg ned for å skrive så føler man att man har noe man vil dele, dette er felles for alle som arbeider med tekst. Det har i utgangpunktet ikke noe med et fag å gjøre, selv om noen har mye fokus på faget. Som om det å fortelle en historie har noe med et fag å gjøre. Man, ønsker å formidle noe. Man, ønsker å dele noe. En historie, en tekst, en sannhet eller en erfaring. Kanskje alle fire tingene på en gang. Jeg mener alle som vet å skrive, uansett hvor god man tror man er til det, vil kunne gjøre det på sin måte. 

En kunstnerisk måte med et personlig avtrykk, ett personlig fingeravtrykk, en sannhet. 

Det sies at min sannhet ikke er din, jeg vet ikke om det, det kommer an på perspektivet på hva en sannhet er. For eksempel kan en sannhet være å holde sannheter som man har lært at er rett. Som at jorden er flat og at månen er en ost. Tuller jeg nå? Ja, men ikke bare. Jeg setter på spissen at sannhet han være noe vi har lært og ofte er det. Jeg for min del liker å utfordre etablerte sannheter, slike som handler om rett og galt, skikk og bruk eller stor og liten. For eksempel kan sannheten om lovbrudd være sannheter som handler om eiendomsrett. Noen eier en del av jorden og nekter andre å være der, mennesker som er husløse okkuperer hus som står tomme, eier av huset mener det er et lovbrudd, okkupanten mener det er en menneskerett. 

I Norge er dette ett lovbrudd i Spania nødvendigvis ikke. 

Så noe er et lovbrudd avhengig av lovteksten. Men, noen skrev lovteksten, noen som hadde en ide om hva som er rett og galt. Hva la den som skrev lovteksten til grunn for sin sannhet. Var det egen erfaring, utdanning og autoritet, kom menneskers generelle behov for å kunne bo i et hus først, og hvorfor skal noen kunne sitte på et hus når andre er uten? Burde de kjøpe huset for å bo der, leie det eller har man urimelige krav basert på eiendomsrett når man krever leie av en tom eiendom. Ikke minst trenger utleier disse pengene og hvorfor gjør den det, hvorfor ser utleier det som en menneskerett å kunne eie mer enn den trenger. Hva om utleier lever av å leie ut denne eiendommen, og mister sin inntekt om noen bor der som ikke betaler?

Stiller jeg mange spørsmål ingen egentlig kan svare på, er det å stille slike spørsmål en del av det å skrive en historie som kan sees på som kunst eller kunstnerisk?

Jeg bruker å bli veldig stille i meg selv og har ikke svar på dette når jeg er i modussett å fronte våre ideer, 

om rett og galt. 

For noen ganger kan man være veldig rask med å si noen gjør noe galt, men finne ut, om man går litt i dybden, personlig, intellektuelt og med hjertet, finne ut at man kanskje burde lene seg litt til bake både mentalt og fysisk før man peker finger mot noens sannhet. Ikke sjelden blir jeg beskyldt for å være hensynsløs mot andre når jeg utfordrer deres sannhet. Det at jeg føler meg berettiget til å gjøre det i noen sammenhenger kan skape konflikter, men jeg må alltid ta til vurdering om hva som er viktigst. Hvem skal man ta mest hensyn til, min sannhet, andres sannhet eller konsekvensene av sannhetene til hver og en av oss. For det er enkelt å si, det du gjør, sier eller mener er feil. Det er ikke like enkelt å være villig til å høre andres sannhet når den utfordrer ens egen.

Jeg er ikke mindre skyldig der enn noen annen. 

Mine sannheter er jeg skyldig i å sette høyt, selv om jeg noen ganger vet jeg burde være mer beskjeden. Andre ganger sier jeg ingen ting og kjenner innerst i meg, fordi jeg har tenkt gjennom det veldig grundig, at jeg burde si noe. Men, om jeg sier noe sier jeg bare, «Ja, det er sikkert rett». Bare fordi jeg ikke orker eller føler det gjør noen forskjell. Burde man holde kjeft for fredens skyld selv om man vet at å si i fra ville vært rett.

La oss bruke det helt fundamentale eksemplet vi lever i nå. 

Hva er viktigst, krigen i Ukraina, krigen i Palestina eller høye strømpriser? Alle tre tingene kan være viktig, men akkurat nå vil ikke jeg være involvert i noen diskusjon rundt disse tema. Jeg vil i hvert fall ikke delta offentlig i noen diskusjon rundt det og enda mindre løfte paroler eller reise til steder der problemet med krig blir kjent på kroppen av både barn og voksne. For min del er krig en uting uansett grunn, uansett om den oppstår i selvforsvar. Det finnes alltid alternative måter å forsvare seg på enn å løfte våpen og drepe. Dette er min sannhet men, fornekter jeg noens rett til å gjøre det med den. Jeg sier jeg ikke vil involvere meg men involverer meg når jeg sier det. Hvor mye større er ikke lidelsen som kommer av de som dreper og skader hverandre fysisk, enn den lidelse jeg kan bringe de jeg kritiserer for å gjøre det. Hvor mye større er ikke fysisk angrep enn pengene man må gi til andre, for å kjøpe noe som vi ser på en menneskerett. Å få varme i husene våre. For noen sitter å fryser fordi de ikke har penger til strømregningen, i milliard Norge. Kan de skylde seg selv, fordi de ikke skaffet seg en jobb som ga dem høy nok inntekt? Er det en sannhet eller tar man fra dem alt egenansvar og sier de har en menneskerett til å ha et varmt hus uansett. Det er vel forskjellen på å stemme ytre høyre eller ytre venstre i politikken, tradisjonelt. Helt til det dukker opp partier som påberoper seg retten til å være på høyre siden, men løfte frem tradisjonelle venstre side saker.

Da må jeg bare smile.

*

Kan du kjenne din sannhet,

løpe stille i korridorene av ditt sinn.

Kan du vaske av deg skyld,

mens du beskytter ditt barn.

Kan du svare meg før du hater,

mine drømmer og fordømmer.

Kan du elske livet og fostre,

snille fredelige sønner.

Er du skyldig i det valg ditt land tar,

retten til det andre har.

Vil de fengsles som kjemper for sitt liv,

du vennen min...

?

Redaktør; David Dominguez

(Kunstner, livsfilosof og forfatter)