«Ett sted over regnbuen...»

Bare jeg tenker på det blir øynene mine våte. 

For når følelsen er der, er det bare en måte å få det ut på. Skape noe... Jeg kunne skrevet et dikt. Jeg kunne skrevet en sang. Jeg velger å sette meg ned å skrive til deg.

Det har skjedd mye siden sist kjære venn. For du, som leser dette er vel blitt en god venn, uansett om vi virkelig kjenner hverandre. Vi er blitt venner i ånden. Jeg kan ikke egentlig forklare hvorfor vi er det. Det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at du føler du trenger å lese det jeg skriver, og jeg trenger å skrive det jeg skriver til deg som leser det. Vi er som ett vi to, når vi møtes sånn her, utenfor all fornuft. Det er vel den egentlige grunnen til at jeg sier vi er venner. Jeg trenger, selv tidlig på morgenen å skape noe. Formidle noe og lage noe. Du trenger kanskje bare å høre noe, noe annet enn den daglige duren av stemmer som kastes mot oss som meningsløs underholdning. Selv nyheter har blitt meningsløs underholdning.

Jeg blir lei meg

Ja, jeg blir lei meg for så mange grunner, når jeg endelig blir lei meg. Du for står hvorfor. Gjør du ikke. Når jeg hører og ser hvordan vi mennesker lar oss forlede til å krige mot hverandre. Da blir jeg veldig lei meg. Når gode intensjoner dør bort i gammelt skrot, blir jeg lei meg. Når politikkere lover ting de vet de ikke kan holde, blir jeg lei meg. Når noen jeg er veldig glad i lider, eller dør, blir jeg lei meg. Når andre ikke forstår at jeg har det bra, selv om jeg har dårlige dager, selv om min sykdom tar det «beste» av meg. Blir jeg lei meg. Jeg vet uvilkårlig at vi alle skal dø, det blir jeg ikke trist av. Jeg vet at jeg skal dø en dag, og at selv smerte fra min sykdom en dag vil overmanne meg og jeg vil si «la meg slippe». Når den dagen kommer kan du bil lei deg for at jeg har mistet min plass over regnbuen. Men, fram til da vil jeg bli lei meg over at så mange ikke klarer å være der sammen med meg. For noen ganger føles det som meningsløst å være der helt alene. Så kan du spørre. «Hvordan vet du at du er der alene.» Vel, om jeg ikke var det ville du kommet dit å vinket til meg. Da ville du vist tegn til meg om at du var der. For jeg venter på deg der, over regnbuen.

Gleden over å kunne hjelpe på min måte

Jeg vet vi alle har en gled over å kunne hjelpe andre, men hvor ofte klarer vi å hjelpe oss selv. Hvor ofte klarer vi å hjelpe oss selv ut av sorg, misnøye eller lidelse over alt vi ser, opplever og føler. Jeg har mennesker i livet mitt jeg ikke når frem til med mine ord. Jeg har metoder jeg bruker for å hjelpe meg selv ut av misnøye eller lidelse om jeg kommer dit. Jeg bruker min egen visdom, eller min indre visdom for å komme meg ut av det. Jeg mediterer hver dag og jeg kommuniserer med meg selv. Det finnes mange ting jeg ikke kan si til andre. Ikke fordi det ikke er rett men fordi de ikke ville forstår det. Akkurat på den samme måten har du sikkert noe du gjør når ting begynner å føles feil. Kanskje går du en tur i skog eller fjell. Kanskje ringer du noen å legger ut alt som plager deg, eller besøker noen. Kanskje har du noen du elsker som gir deg akkurat det du trenger når du har en dårlig dag. Hva vet jeg. Kanskje du ikke har noen måte å komme deg ut av det på. At du bare må vente til det går over. Det jeg mest av alt håper er at du ikke må ødelegge noen andre for å føle deg bra selv. Klandre noen andre, for da sitter du fast i en ond sirkel. Den må du komme ut av og det finnes noen som kan hjelpe deg der ute ett sted. Du må bare lete etter denne. Har du lett men ikke finner denne eller det. Da er det bare ett sted igjen å lete. Det er inne i deg selv. For jeg lover deg en ting. Inne i deg selv har du en venn som alltid vil være deg for deg om du bare leter etter denne personen og stoler på deg selv når du finner deg selv. Jeg selv har vert heldig der, jeg har så lenge jeg kan huske vert beste venn med mitt indre egentlige selv.

Hvem er han eller hun

Han eller hun kan egentlig ikke beskrives eller formidles med ord. Han eller hun er der bestandig. Ofte stille i kulissene. Ofte oversett av den personen du er til daglig. Alltid oversett av alle rundt deg, så de kan ikke vise deg veien frem til denne inne i deg. For de ser bare lagene av personlighet du har formet gjennom livet. Noen av disse gitt deg av andre i stor grad, men formet av deg og de første idealer du lærte av dine foreldre, foresatte og venner. Ikke alle av de du har lært av oppførte seg bra, og ingen av dem var i stand til å vise deg hvem du er innerst inne. Den som er så godt gjemt at du ofte ikke vet at denne er i deg. Men, han eller hun er livet selv.

Livet selv

Livet selv er ikke en ting du gjør eller måten du lever på. Livet selv er ikke dine holdninger eller meninger. Det er ikke hva andre gjør mot deg eller forventer av deg. Det er ikke skolegang, jobb eller suksess. Livet selv er kanskje kjærlighet, men uten en like stor kjærlighet til deg selv, er ikke kjærlighet livet selv. Da mener jeg ikke kjærlighet til den du har lært du er. Da mener jeg kjærlighet til denne inne i deg som alltid er der og som ikke kan beskrives med ord. Den som er din egentlige indre stemme, du må se eller lytte til for å vite at livet er godt selv når man vet man skal dø eller har ubeskrivelige smerter av sykdom. Den som kan bli med deg over regnbuen bor i deg, for da kan denne også ta deg med over din lidelse og smerte sik at du kan glede deg over det som er godt i livet, selv når noe er vanskelig. Jeg husker ikke alltid på å rådføre meg, eller være i kontakt med denne inne i meg. Jeg prøver ikke å være denne personen en gang. For gjorde jeg det ville jeg bare følt at jeg feilet. Jeg ville ikke klart det og ønsker ikke å klare det.  For livet selv har dobbelt bunn. Det er Yin og Yang på en gang.

Yin og Yang på en gang

Jeg bruker å meditere. Det er mange grunner for dette, en av dem er at jeg ikke alltid kan gjøre alt jeg har lyst til, fordi sykdom hindrer meg og fordi min personlighet (den jeg har lært å være) ikke tillater det. Men, i min meditasjon finner jeg ofte denne egentlige meg, denne inne i meg som er min beste venn. Denne som kan ta meg med over regnbuen og som kan være med meg dit om jeg ønsker eller trenger det. For meg er meditasjon ett av mine verktøy. Jeg har flere, som å gå ut en tur i all slags vær eller høre på min favoritt filosof. Noen ganger kan jeg gå på helt spesielle grupper på Facebook og finne noe eller noen å speile meg i som bringer frem denne egentlige meg. Noen ganger kan jeg finne denne egentlige meg sammen med venner eller familie. Nå for tiden dukker den stadig opp helt uinvitert og jeg kan ikke alltid la andre få se det. Men, noen gang kommer denne vise vennen og personligheten «meg» frem. Den kommer frem her og nå, når jeg skriver dette. Den ligger rett under overflaten. Den er grunnen til at jeg blir rastløs i bena og kjenner jeg må stå opp å sette meg å skrive tidlig på morgenen. Den har ligget der å prøvd å komme ut i et par dager nå. Jeg har bare ikke gitt den rom til det eller hatt muligheten til å slippe den ut. En kunstner ville kaldt den «inspirasjon». Men, en kunstner trenger ikke å være klar over at dette er deres egentlige selv, og blir gal av fornektelsen da denne indre stemmen ikke kan overses alt for lenge uten at man havner i en personlig krise. Det vil skje med alle som overser livet, sitt egentlige selv. De vil før eller siden havne i en personlig krise. Da bør de være i stand til å lytte, på noen. Uansett hvem det er.

Jeg sa Yin og Yang

Jeg sa dette fordi Yin og Yang er lys og mørke. Det er livets filosofi satt i ett symbol. Forstår du Yin og Yang på et dypere plan, så vil kanskje, bare kanskje ditt egentlige jeg, livet selv, snakke til deg. Ikke nødvendigvis i ord. Men, snakke klart å tydelig. Så tydelig at du bare må le og gråte på en gang. Ikke bare le og gråte av en situasjon som innebærer motsettinger, slik humor nesten alltid gjør. Men, en eksistensiell følelse som forandrer måten du ser alt på. Du føler deg ikke lenger som en liten person i en stor å farlig verden. Du føler deg på en ubeskrivelig måte som verden. Du er i den og den i deg. Noe eller noen kan få deg til å føle det slik, uansett situasjon da ser du alt så klart at du ikke kan annet enn å le og gråte på en gang, første gang du opplever det. Noen blir helt hekta på å oppleve det igjen. Forlater alt i livet og alt de strever etter er å finne til bake til dette øyeblikket. Men, de vil nesten aldri klare det. For de leter etter noe som ikke kan finnes om man leter etter det. Det er som å prøve å fange sin egen skygge, den er der men vil rømme fra deg om du prøver å fange den. For den er den ultimate frihet, og frihet kan ikke fanges, da er den ikke frihet lenger. Den er der likevel inne i deg, denne egentlige deg. Denne beste venn som alltid vil være der om du bare ser etter. Når du lar den vil den overta deg fullstendig noen ganger. Det vil bare skjer om du lar den gjøre det. Om du har tillit nok til dit egentlige indre deg som ikke kan beskrives med ord. Den deg som bare må oppleves for at man vet at den er der. Den du må anerkjenne og stole på mer enn du stoler på alt du har lært i livet. Men, prøver du å stole på denne siden ved deg, da kommer den ikke ut. Den lar seg ikke lure. Den er ekte selverkjennelse og selvtillit og å prøve å tvinge det frem er meningsløst og håpløst. Du kan likevel nå den på forskjellige måter. Om du finner noen verktøy som gjør det innlærte «selv», åpen for å gi slipp. Den du er til vanlig må gi slipp på kontrollen over livet, over den du egentlig er. Du kan ikke bestemme deg for det. For å bestemme seg for det er å ha kontroll. Du må helt tvers i gjennom innse at du ikke har kontroll. Det er noe av det vanskeligste vi kan gjøre, for vi er ofte redde for å miste kontrollen. Så det er på et vis en selvmotsigelse å finne selverkjennelse. Det er å fult ut se at Yin og Yang er det samme som dette, for du må se lyset og mørket i deg med den samme kjærligheten. Du må klare å elske alt ved deg selv og se hvordan rett å galt hører i sammen, og vite hvordan kjærlighet å lidelse henger i sammen uten å ta avstand fra noe av det.

Men, Gud så befriende det er når det skjer.

Så nå gjenstår det bare å si,

klokken er 06.53, jeg har sittet her å skrevet dette siden 05.00

«Bli med meg over regnbuen, der blå fuglen synger...»