Mobbing

De som ikke orket mer kan vi ikke hjelpe...

Hva skjer og hva er planen?

Alle fortjener en trygg skole og arbeidsplass. Men, ikke alle opplever å få det. Saltdal Kommune er foregangskommune mot mobbing. Man skulle tro at det forplikter. Men, hva skjer egentlig og fører planene frem til resultater. Det er fint med planer og rapportering strukturer. Da dette legger grunnlaget for politisk arbeide. Men, hva hjelper det de som blir mobbet, om tiltakene bremses av ressursmangel og mangel på aktive tiltak i praksis. Fokuset mot mobbing ser ut til å bli rettet mot den som blir mobbet. Men, den som blir mobbet trenger to ting. Den trenger personlig oppfølging og den trenger en forandring av mobberens adferd. Om den eller de som mobber ikke forandrer sin adferd må det jo få konsekvenser. Slik all uakseptert adferd får konsekvenser i samfunnet. Så spørsmålet blir hvordan man følger opp mobbing slik at helheten i situasjonen belyses godt nok. Hvilke tiltak virker og finnes det flere tiltak å bruke som kanskje ikke har blitt forsøkt.

Miljøet som helhet.

Når det kommer til mobbing på arbeidsplass så er loven klar. Man kan gå til anmeldelse om man blir mobbet. Men, når ett barn mobber ett annet barn. Da er situasjonen foreldrenes ansvar. Nå kunne man sikkert anmelde foreldrene til mobbere. Men, det er jo tvilsomt at en slik sak vil komme langt eller bli tatt alvorlig av rettsvesenet. De vil henvise til skole og foreldres egenansvar for å løse problemet. Så da ligger ansvaret på det miljøet som barna er i, og foresatte til barnet. Så vil jeg stille spørsmålet. Blir ikke dette i det øyeblikket en barnevern sak? Om foreldrene til mobberen ikke klarer å hindre sitt eget barn å mobbe? Da bør vel barnevernet være en instansen som må ta ansvaret for situasjonen? Stille til rådighet de resurser som kan forbedre situasjonen?

Problemet er at barnevernet fokuserer på hvert enkelt hjem. De ser på mobbing som mindre alvorlige forhold, der skole/barnehage må løse denne situasjonen. Spørsmålet er om mobbing av barn burde være barnevernets ansvarsområde. Da psykisk helse hos et barn selvfølgelig har store konsekvenser og det kan argumenteres at mobberen er den med et psykisk problem i utgangspunktet. Som overfører sitt problem på andre rundt seg, for å selv føle seg bedre. Innsatsen burde legges mot mobberen. Da mobbing også i form av grupper mot individer eller andre grupper av barn, oftest blir startet av noen få i miljøet. Det kan dreie seg om bare en person som påvirker andre til å delta. Det er derfor to elementer som er viktige i mobbing. Gruppe påvirkning og årsaken til at mobbere mobber.

Sette inn resurser der det gir resultater.

Om man skal løse mobbe problemet vil det være å sette inn resursene der de gir resultater. Å skulle beskytte mobbeofre er et godt utgangspunkt, men å flytte eller skjerme mobbeofre er bare en midlertidig løsning. Det kan gjøre en utsatt person mer utsatt, da problemet bare forskyver seg. Mobbere vil finne et annet offer lett nok. Man sitter da i en ond sirkel, der stadig flere blir utsatt for mobbing og det igjen vil skape flere mobbere. For er det noe et barn lærer av, så er det måten de selv blir behandlet på. Mange barn blir mobbere bare for å ikke bli mobbet selv. De er ofte lette å lede vekk fra slik adferd, men de vil like lett falle til bake til å bli mobbere. Da de vil finne måter å beskytte seg selv på. Men, også finne nye måter å mobbe på. Der sosiale media gir et sosialt rom til å mobbe andre, uten for skole domene. Nå er sosiale media lett å kontrollere, men barn har alltid problemstillingen om de skal være på nett eller ikke. Er man ikke på nett med de andre, i grupper på sosiale media, så kan man lett bli isolert fra fellesskapet. Der andre barn finner ut hvem de er og knytter relasjoner. Da blir problemstillingen den samme som på skole eller andre sosiale sammenhenger. Problemet er den som mobber og ikke den som blir mobbet.

Den videre diskusjonen.

Om ansvarsområde «mobbing» ligger hos barnevernet, blir ikke foreldrene og skole den ledende aktøren innen tiltak mot mobbing. Jeg tror dette ville være bra. For det ville løse problemet med ansvarsområde og ansvarsfraskrivelse hos alle instanser. De alle måtte stå til ansvar for barnevernet kunne pålegges krav fra denne instansen. Ikke minst ville trenering av mobbesaker fra noen av partene blitt forhindret enkelt. Nå har ikke barnevernet erfaring med slikt arbeide. Så slik situasjonen er i dag, kan jo ikke barnevernet oppfylle en slik rolle. Om dette skulle blir gjennomførbart så måtte barnevernet få denne kompetansen utbedret. Nå i dag er det mobbeombudet og stasforvalteren som er aktørene i mobbe saker. De kan legge press på skolen og kommunen for hindre mobbing. Men, har skolen eller kommunen muligheten til å hindre noe som helst? Mobbere finner alltid nye og kreative måter å mobbe på. Skaden har ofte allerede skjedd og vil fortsette, om ikke noen utenfra med lovlig autoritet og myndighet til å påvirke situasjonen, kan tre raskt inn og løse den. Mobbeombudet og Statsforvaltningen, er tungrodde systemer som har liten handlekraft. Deres forslag til forbedring, gir rom for tolkning og om tolkning. Der problemer bare forsetter og like gjerne skaper økt mobbing. Da hevn fra mobberen ligger i luften som en helt normal trussel i relasjonen mobber og offer. Dette vet og opplever et barn veldig ofte. Så da slutter det å si i fra. For ingen kan hjelpe dem, uansett. Det er da den virkelige livsfarlige og livsvarige skaden skjer.

En to trinns plan.

Det første man må gjøre, uansett hvem som er ansvarlig for gjennomføringen. Er å skape en akutt tjeneste som har samme handlekraft som en ambulanse utrykking. Men, denne må også ha kapasitet til å være til stede i miljøet mobbingen pågår. Jeg foreslo barnevernet, men det er jo ett forslag. Der etter må man ta hele det involverte miljøet i fokus. Det holder ikke bare å snakke med foreldrene og skole. Man må legge til grunn forsking på det totale miljøet og dynamikken i mobbingen. Med utgangspunkt i det miljøet det oppstår i. Først da vil man kunne skape en plattform som man kan bygge videre på. Der samarbeide og kontakt mellom alle institusjoner og involverte har et offisielt forum i skole/barnehage der man må delta. Der dette arbeidet begynner allerede i barnehage, førskole og skole, fra først dag i barnehagen. Der medmenneskelig adferd settes i fokus og psykisk helse blir noe alle som har barn må sette seg inn i og ha interesse av å bidra til i fellesskapet, for å forme gode sosiale miljø for sine barn. Dette arbeidet trenger ikke å være mer omfattende enn andre sosiale tiltak i samfunnet. Vi bruker jo formentlige resurser på både språkopplæring og andre former for omsorg. Om man begynte dette arbeidet allerede fra barnet var barnehage klar. Så kan det føre til store besparelser for samfunnet. I form av mindre behov for psykiatriske helse tjenester senere i livet.

Denne artikkelen er skrevet som en kommentar til dette samfunnsproblemet. 

Jeg har ikke annen kompetanse enn egen erfaring når det kommer til mobbing og psykisk helse.

David Dominguez

Forfatter og administrator i Depresjonens fornektelse