Lykken rundt hjørnet...

Når jeg går ut på verandaen... 

så kjenner jeg en eime lukten av forråtnelse stige opp til meg. Hva katten har gjemt under der, sammen med bort stuede hagemøbler, er det ikke lett å vite. 

Det går mot vår, sies det. Solen står allerede høyt på himmelen ved tolv ett tiden. Det er påske. Jeg lurer på om de millioner som har flyktet fra Ukraina, feirer påske og om de har en god påske. Jeg lurer på om de har god påske i Ukraina. Jeg lurer på om du har en god påske. 

Utenfor vinduet har knopper begynt å forme seg på trærne. Tuer av lyng begynt å stikke opp gjennom snøen. Jeg har fått tilbake den gamle medisinen min, som ble seponert av på grunn av krigen i Ukraina. Jeg har måtte gå på en medisin som var mindre bra for meg. Men, nå etter 6 uker uten, så har jeg fått tak i en pakke som var bortgjemt på et apotek i Fauske.

Nå har jeg begynt på den nye boken min, rent offisielt. 

Jeg har en stund skrevet litt på bloggen, noe av det har vært rettet mot en ny bok. Men, nå føler jeg at jeg er klar til å begynne. Det er en tom følelse. Det kjennes ut som om våren bare ligger der å kommer krypende uten å bry seg om terroren i Ukraina eller andre land med krig. Om vi ikke er optimalt lykkelige, blir liksom uviktig sammen lignet med en krig. Men, samtidig er det kanskje viktigere enn noen gang, at noen fokuserer på det som gjør livet verd å leve. Som ikke handler som våpenmakt, penger eller fremtidsutsikter. Kan jeg si noe om det i boken.

For blomstene kommer til å blomstre, og fuglene kommer til å synge. Ikke minst kommer biene til å summe. Alt i den naturen vi er en del av, selv om vi glemmer det i hverdagen, og tenker på alt som vedgår oss her nært rundt oss og som kommer strømmende på oss i nyhetssiders på tv og Facebook. Det fanger oss i en måte å tenke på. Fordi vi er programmert til det fra vi var små. Alt som fremstår som helt naturlig for oss, det ble gitt oss som barn, når vi ikke hadde noen mulighet til å filtrere ut hva som var bra for oss eller ikke.

Så er kanskje samfunnsstrukturer viktige. Som de vi kjenner så godt, skole, kommune, etater og stat. Der språket vårt blir limet som binder det i sammen. Et mentalt lim. Vi har lært vårt språk også. Ja-visst har vi nytte av alt dette. Men, vi er også fanget i det om vi ikke har utforsket noe annet enn det. Om vi ikke bryter ut fra det, ikke i opposisjon, nødvendig vis. For uten et eget samfunn vil vi bli slukt opp av et annet. Det er derfor vi har militært forsvar. For å beskytte oss mot de andre samfunn der ute.

Jeg sitter her med pc'n på fanget og skriver i fred og ro om livsanskuelser. 

Ser ut av vinduet og ser enda trær uten løv. Vet det snart vil bli grønt og fint der ute. Vet at den lukten jeg nå kjenner av råtten død vil forsvinne og erstattes av liv. Uten alle disse forråtnelse prosessene så ville ikke det nye livet på våren bli så frodig som vi ønsker oss. Det får meg til å lure på om krigen i Ukraina har en annen funksjon, en vi ikke vil se, fordi det å se det vil innebære å akseptere den. Jeg sier ikke mer om det, da lidelse er det omvendte av teamet jeg ønsker å skrive om.

Jeg ønsker bare å skrive om hvordan verden er et godt sted. Hvordan de fleste stedene i verden er fredelige, selv om det foregår krigshandlinger der. Jeg vet det er en helt motsatt tanke gang. Den blir stekt utfordret av mitt eget liv. Da jeg sikkert hadde vært mye mer velsignet om jeg var en som fulgte strømmen. Men, nettopp det å være mot strømmen har gjort det mulig for meg å se klart. Se at lykken kommer virkelig innen i fra. En utbrukt klisje av et ordtak, men ikke desto mindre sant. For livet utenfor enn selv, er betinget av andre. Det gjør enn sårbar. Akkurat som man er sårbar som land om man ikke har en egen kultur og et eget forsvar.

Man reflekterer på sin egen sårbarhet, for mangel på viktige ting. Resultatet har vært priser som stiger og frykt, frykt på grunn av trusselen nabolandet vårt utgjør. Tanken slår meg at trusselen var der hele tiden. Vi bare var blitt så opptatt av våre egne liv. For min del har jeg følt denne tuslen om krig, på kroppen. En viktig blodtrykk medisin som vanskelig kunne erstattes, gikk det tomt for på apoteket. Ikke bare her på Rognan, men i hele landet. Men, vi har ikke anlegg til å produsere denne medisinen selv. Vi har ikke kapasiteten til å produsere det vi trenger selv, på nesten ikke noen område. Hva sier det om å la lykken komme innen i fra. Om vi ikke kan dekke våre mest nødvendig behov i en krise situasjon.

Grunnen er selvfølgelig markedsøkonomi. 

Da vi er knyttet opp til et internasjonalt marked som presser prisene ned. Det gjør så det ikke er lønnsomt å dyrke en del matvarer i Norge. Ikke uten offentlige subsidier. Hva sier det om lykken rundt hjørnet. For under dagens system, vil vi aldri komme dit. Vi kan jo ikke leve på luft og kjærlighet. Nei, vi må får de grunnleggende behovene dekket, uten det finner vi ikke lykke.

I dag er det vindstille uten for vinduet mitt. Noen ganger blåser det kraftig. Rister i huset. Velter trær. Men, nå er det vindstille. Bare småfuglene flyr mellom tretoppene. Det er snart sommer. Jeg vil i boken jeg kommer til å skrive, boken jeg har begynt på, til å skrive triste ting, vakre ting og dype ting. Inn i dette vil jeg gradvis avsløre det livsnødvendige erkjennelsen de fundamentale ting. De som får oss til å trekke på smilebåndet og kanskje le høyt og forløsende.

Kanskje blir denne teksten, eller en variant av den noen sider i boken som kommer, om et år eller to vil du kanskje lese noe av dette i den. Jeg håper det. Jeg har jo alltid skrevet for å formidle min kontroversielle måte å se livet på. For jeg tror vi trenger å utfordres. Ikke med å få frarøvet våre livsnødvendige resurser. Men, ved å føle en dypere tilknytting til livet vi lever. Så ikke magien vi følte som barn forsvinner i etablerte sannheter og frykt for å miste.

God påske!