Kunsten å være deprimert.

Denne artikkelen handler om hvordan vi kan snu våre ideer om negative følelser. Hvordan vi kan forstå dem i forhold til miljøet vi lever i. Depresjon er i så måte en tilstand som er perfekt til å vise dette.

Jeg har alltid følt at depresjon er et løst begrep. Selv om det er mentale tilstander som kan fange enn, så trenger de ikke å være negative i seg selv. For hva er egentlig en negativ følelse? Er det å være trist eller tungsindig? Vel, trist og tungsindig er jo ord som forteller oss at noe er feil. At en bestemt følelse er uønsket. Men, gjør det følelsen unaturlig?

Derfor sier vi at også ekstase, det vil si en tilsvarende god følelse burde være uønsket om den er kronisk. Da mennesker som er ekstatiske over lang tid også ofte har mye energi. De blir slitsomme å ha rundt seg. Så med andre ord så er det ikke den vonde følelsen i seg selv som er problemet, men at den ikke går over. Da har jeg et spørsmål, hva om den «vonde» følelsen ikke er vond?

Hva om det bare er er at vi har lært at den er vond.

Det finnes mange klassifiseringer av mentale tilstander, de alle er knyttet til relasjoner mennesker rundt oss. Det vil si at en mental tilstand ikke er uønsket annet enn i sammen med andre. Du kan selvfølgelig være alene og det føles vondt. Du kan også være alene med en vond følelse, i sammen med andre. Men, helt fra du var liten har du lært hva som er ønskede følelser og uønskede følelser. De uønskede følelsene har du lært er feil av mennesker rundt deg. Vi har også lært at det er en samhandling mellom handling og følelser. Vi kan bli handlingslammet eller vi kan impulsivt handle ut fra følelser. Vel, mye av dette er også innlært men ikke bare. Da følelser og vår impulsivitet nok henger i sammen men ikke er konsekvente.

En som er deprimert er låst fast i større eller mindre grad i en bestemt følelse.

Man blir ofte inaktiv og usosial. Man sier at kroppen blir sliten og hodet tungt. Kanskje man blir trøtt og ser negativt på seg selv og eventuelt andre. Men, et negativt selvbilde og negative holdninger til andre kan man ha uten å være deprimert. Det sees på som en konsekvens av depresjonen. Men kan det egentlig bevises? Det kan det ikke. Det finnes mennesker som konsekvent er negative, uten å bli sett på som deprimerte. Jeg vil fremme ideen om at depresjon nødvendig vis ikke er en farlig mental tilstand om man ikke tror den er det. Det er heller ikke farlig å være sliten og tung i hodet. Det er ikke farlig å ligge en dag i sengen. Men, det kan være det å bli liggende i mange uker. Det av helt opplagte fysiske forutsetninger. Kroppen trenger å bevege seg. Men er man veldig sliten og tung i hodet så kan jo ett lege besøk være på sin plass.

Våre følelser påvirker kroppen vår. 

Du og den er jo det samme og det er helt naturlig at sterke følelser er utmattende over tid. Siden vi har lært hva som er negative og positive følelser så knytter vi vår egen identitet til disse følelsene. For følelser er en del av oss, vi har dem selv når vi føler oss tomme og følelsesløse. For følelsen av tomhet er også en følelse. Vi er i et verbalt udefinert mentalt vakuum når vi snakker om en følelse som fundamental for vår identitet, etter som den ikke trenger å være det. Vi har bare ikke lært hvordan vi setter oss selv opp som betrakter av våre egne følelser.

Du setter deg ned å ser på en film. 

En trist film, en skrekk film eller en komedie. Det er helt greit å ha hele spekteret av følelser når du ser på en film. Om du føler medfølelse til noen som har følelser, så har heller ikke følelsene noe med din identitet å gjøre, det har noe med noen andre å gjøre.

Så en følelse er bare problematisk når den er knyttet til deg som person. Når den er knyttet til din identitet. Når du har en moralsk identitet som er uønsket, i sammenheng med følelsen. Forstår du dette så forstår du hvordan depresjon i de fleste tilfeller har med din identitet å gjøre. Der med også med moralske idealer for hva som er gode følelser og dårlige følelser. Akkurat som vi har gode handlinger og dårlige handlinger, som ofte er utløst av følelser. De fleste deprimerte kan derfor finne veien ut av depresjonen, bare ved å forstå at deres idealer og ideer om livet og verden er hovedgrunnen til at man føler seg deprimert. Så vil noen si «Da har du aldri virkelig vært deprimert.». Vel, så kan jeg svare «Da har du ikke forstått hva jeg prøver å si.»

Samfunnet er en ide konstruksjon.

Den enkleste og vanligste form for depresjon kommer av følelsen av verdiløshet. Man føler seg verdiløs noen ganger helt uten grunn. Dette kan brukes som en forklaring på at depresjon ikke er knyttet til din sin faktiske suksess i samfunnet, eller miljøet man lever i, som en familie eller arbeidsplass. Det fremstår derfor som «noe som skjer» som man ikke har kontroll over. Man, faller inn i en tilstand som er uønsket fordi man ikke fungerer i livet slik man ønsker eller pleier å fungere. For en hver negativ følelse har en grunn. Å vite den grunnen er ikke det samme som å ha strøket til eksamen. Den utløsende faktor kan være å ha strøket til eksamen. Men, en eksamen er bare viktig fordi du tror den er det. Å miste jobben kommer i samme kategori, da blir spørsmålet om du har til det livsnødvendige. Om du har til det livsnødvendige er en blandet konsekvens av samfunnet vi lever i. Blandet mellom ditt eget ansvar og muligheten for å enkelt skaffe seg det. Så som du ser hviler ikke noe i livet ditt bare på deg. At andre rundt deg kanskje er enige om hvor viktig suksess er, så trenger ingen å føle seg nedtrykt for å ikke lykkes etter kriterier du selv ikke har laget.

Beskrivelsen over er egentlig også forklaringen på problemet. 

Det innlærte negative ideen om en kronisk følelse blir forsterket av en annen innlært ide. Ideen om å fungere og være på en bestemt måte ovenfor mennesker og miljøet man lever i. Denne ideen kan være selvpåført like mye som bekreftet av andre som igjen kjennbar.

Hele problematikken hviler på idealer vi har om hvem vi er og hvorfor vi er. Vi er nyttige og viktige i relasjoner og i relasjon til idealene om hierarkiske rollemodeller og titler. Vi knytter vårt egenverd til dette, selv når vi ikke er klar over det. For hvem var Mor og Far for oss? Hvem var våre lærere og eventuelt sjefer? Hva har mennesker i livet vårt lært oss at er viktig for å være noen? Hvilke følelser har relasjonene med andre i livet skapt sammen med oss? For følelser er ikke en separat fullstendig isolert tilstand som bare skjer i deg. Det er medfølelse et bevis på. Derfor holder jeg ideene samfunnet er bygget på ansvarlig for den negative ideen om følelsene i depresjonen.

Vi er lært opp til at noen følelser er uønskede og andre ikke. 

For noen følelser knyttes til svakhet mens andre til styrke. Noen følelser er uønskede i enkelte situasjoner. Å gråte på et jobb intervju pleier ikke å gi deg jobben. Om enn får du kanskje ett nytt intervju. Men å gråte alene er det mange som klarer helt fint, om enn at de ikke ønsker det. Men, å gråte er både sunt og bra for helsen. Vel, det er det men ikke om man gråter hele tiden. Det er det heller ingen som gjør. Selv den deprimerte veksler i løpet av en dag. Helt til noen spør «Hvordan går det med deg...» Da er kanskje ikke alle like gode skuespillere om de har en dårlig dag. Da igjen kommer vi til bake til hva det er som gjør dagen dårlig. Om du ikke vet hvorfor, er det kanskje på tide å finne det ut.

Poenget jeg vil frem til er ikke at man skal unngå visse følelser, heller ikke at man skal måtte vise de følelsene man har til noen. Men, hva som er realiteten i situasjonen følelsene oppstår under. Det første man bør innse er at følelser ikke i seg selv er negative. Deretter forstå at følelsesløshet (nummenhet) også er en følelse. Den vanskelige jobben ligger i å erkjenne hvorfor vi har følelser og hvordan vi tolker dem i relasjon med miljøet de oppstår i.

Noen ganger kan det være greit å gå til en god psykolog for å nøste opp hvor følelser kommer fra. Selv har jeg gjort det. Da noen sterke følelser kom til overflaten helt uten forstålig grunn. Jeg gikk to år til psykolog uten at noen andre viste det. For jeg ønsket ikke å blir påvirket av mitt nærmiljø og behandlet annerledes. Jeg fant ut at mine følelser var knyttet til mine nærmeste relasjoner. Vi alle bærer med oss en stor adferds pakke og følelsesregister som ubevist styrer oss. Den har vi lært av miljøet rundt oss. Ved å lære å kjenne de sidene ved seg selv kan man forme sin egen person. I den sammenhengen kan det være greit å ha noen å stole på å snakke med. Noen å sparre med. Men, to mennesker som er glad i hverandre og trigger sterke følelser hos hverandre. Kan om de er innstilt på det hjelpe hverandre mer enn noen psykolog. Det eneste man trenger er fullstendig tillit til den andre og klare å være ærlig også ovenfor seg selv. Det kan være en lang prosess med mange utfordringer og feller. Tillit er likevel stikkordet. Uten gjensidig tillit kan ikke noen relasjonelle problemer sløses.

Jeg har ett ordtak som jeg bruker i mitt eget liv. Som en midlertidig og ansvar fraskrivende løsing, kan man bare si...

«Har du mat på bordet og tak over hodet er alt annet luksus.»

Om du setter listen der, er det lite i livet ditt som kan gjøre deg deprimert.

David E. Dominguez 05.01.2023