Vi har gått oss vil...

Det er helt sikkert at vi kommer til å dø. Vi alle kommer til å dø på en eller annen måte. Dette setter i gang helt forskjellige ideer om eksistens for oss. Idealer vi lever etter, det er idealer som gir oss muligheter men som også er et hinder for å gå videre. Vi overlater ikke bare en klode til våre barn, vi overlater muligheten til å leve et bedre liv.

Men hvor fører dette oss hen.

Det fører oss til lidelse i stedet for til en fredelig verden vi ønsker å gi videre. I dag er verden i et spor som leder mot stadig økende konflikter, og fundamentalismen, ønsket om å beskytte seg og gjøre andre til fiender. Men, hva er en fiende egentlig?

Fienden...

Fienden er ikke en bestemt person, det er ikke et land eller forskjellen på rett eller galt. Med andre ord er det ikke et moralsk dilemma. Fienden handler bare om makt, og makt handler bare om frykt. For om man er den sterkeste og farligste da kan man føle seg trygg, og i tillegg skaffe seg noen andre fordeler, som å diktere hvordan ting skal være og hva andre skal gjøre. Det er frykten for at andre skal gjøre dette nettopp mot deg som skaper en fiende. Man ønsker å skape frykt slik at man selv ikke trenger å være redd. 

Men dette er en ond sirkel som ikke gir deg et lykkelig liv. 

Det er en illusjon.

De som har levd hele livet sitt i fred vet ikke hva krig egentlig er. De vil lett kunne gå i fellen som handler om å skape fiender. Fellen som settes av mennesker som ønsker makt over andre og som er villige til å sende deg i døden for ære, trygghet og fred.

Man beskytter med makt. 

Man stopper trusler før den er reell.

Man er den gode kriger...

Det moralske høysetet...

Kortsiktig så virker jo krig (eller militæroperasjoner) som noe fornuftig og godt, og kanskje er også dette rett, spørsmålet er alltid fra hvem sitt perspektiv. Fienden er jo ikke soldaten som bærer våpen, men lederen som trygt sitter i høysetet og sender villige soldater. Vel, soldaten er ikke helt uskyldig. Den er skyldig i å akseptere et konsept og en ide om hvem man er. Ikke bare soldat men en del av en familie, en del av ett land og en del av en menneskehet. Det siste kommer dessverre ofte i siste rekke. Da krig innebærer vold og at denne volden skaper en intensjon om å tilintetgjøre en annens familie og en annens liv. Ubestridt er det alt for enkelt å si det er nødvendig. For det er ikke nødvendig, siden vi alle skal dø en dag. 

Dette argumentet slår i hjel seg selv. 

Dette en sellegifts kur, man skader kroppen for å redde den.

Men, glemmer en viktig ting, at samfunnets kropp er udødelig. 

Med ryggen til...

Vi har ett liv, men samfunnet har et uant antall liv og skifter stadig form. Idealene rundt et samfunn spenner fra Anarki til Diktatur, og reisen fra det ene til det andre er forholdsvis kort. Så vi aksepterer en viss grad av tvang samtidig som vi krever frihet, begge deler har sine fordeler og ulemper.  Det ser vi godt i de to politiske retninger, konservative og sosiale. Der begge av disse idealene om et samfunn fremmer ideen om to forskjellige former for frihet. 

De konservative ønsker egenansvar med fritt handlingsrom. Med det skaper de også store forskjeller der man prinsipielt er sin egen lykkes smed, men i praksis arver makt og penger. Fordi lykken avhenger av hvem du er barn av eller hvem du er venner med. 

De sosiale er opptatt av menneskeverd i form av felles goder, og mener frihet er å kunne ha et utgangpunkt der du kan lykkes, bare med egen innsats og ikke betinget av hvem du er eller hvor du er født. 

Så kritiserer de konservative de sosiale for å sy puter under armene på folk, og de sosiale kritiserer de konservative for å ikke ha medmenneskelighet.

  Jeg vil si...

Hva annet er grunnene til å krige enn hvordan resurser bør fordeles? 

Hva er reglene for det spillet vi ønsker å spille?

Kan vi ikke ha plass til begge deler?