Klar for Korona

Det handler om å leve godt. 

depresjonens-fornektelse.com

Av: David E. Dominguez

Nå har vi levd i over to år med pandemi. Ryktene på facebook og andre sosiale media, nyhetssendinger som bare handler om sykdom og nød og ikke minst stadige presentasjoner av nye regler og restriksjoner. Det ene tiltaket mer inngripende på livet vårt enn det andre, og når vi tror vi er gjennom det verste kommer det enda ett nyhetoppslag om nye utbrudd av den usynlige fienden. Men, hvor mange av oss har egentlig ligget syke og hvor mange av oss har vært på syke hus. Ja, vi alle kjenner noen som kjenner noen. Vi har ikke lyst til å ligge på sykehus med pusteproblemer.

Jeg er ikke redd.

For oss som lever med kroniske sykdommer, veksler det mellom tvil og trusselvurderinger. For de fleste med redusert helse går daglig med påminnelsen om at vi en dag vil dø av en sykdom. Den er kanskje ikke smittsom eller blir snakket om i media. Men, den er mer dødelig for oss enn denne pandemien. For jeg vet at jeg en dag kommer til å dø, og mest sannsynlig av min kroniske sykdom. Jeg er totalt overgitt til den medisinske og etter hvert kirurgiske behandlingen sykehuset kan gi meg. Jeg må en dag få et organ fra noen som har ett å gi bort eller ikke trenger det lenger, fordi de ikke lever lenger. En organ donor.

Dette er min hverdag. Så jeg er ikke så veldig redd for Korona. Selv om jeg regnes innen for risikogruppen. Ikke fordi Korona viruset ikke er farlig. Men, fordi dødeligheten for noen med min kroniske sykdom er høyere enn ved Korona. Fordi jeg er vandt med å kjenne på min reduserte helse hver eneste dag. Som er den daglig påminnelse på at min kropp gradvis blir forgiftet av helt vanlig mat. Jeg kan ikke unngå å spise. Jeg må beskytte meg mot smitte eller infeksjoner når det kommer til min kroniske sykdom. Akkurat som alle andre. Men, det plager meg ikke. For det daglige livet, der jeg lever et vanlig normalt liv, så godt det lar seg gjøre, er det livet som sakte dreper meg.

Jeg er nyre syk.

I over 10 år har helsen min gradvis blitt redusert. Alt blir umerkelig litt tyngre hver dag, det er som å elders, bare mye raskere. Jeg kan ikke trene meg opp. Jeg har ikke noen mulighet annet enn å tenke på hva jeg spiser og prøve å holde meg i fysisk aktivitet. Det er et faktum; En dag må noen andre dø for at jeg skal kunne leve. Jeg kan få en nyre fra noen. Det vil si at noen må være villige til å gi meg en av sine nyrer. Gi meg et organ fra sin egen kropp. Selv mener jeg det er mer enn hva jeg kan forvente. Det er hvert fall mer enn hva jeg vil be noen om. De menneskene som vil kunne gi meg en nyre, de er jeg veldig gla i, jeg vil ikke utsette dem for noen som helst fare. Selv ikke for å redde mitt eget liv. Det er bedre for meg om jeg kan få en «nekro-nyre». Selv om Spesialister inne nyre medisin sier noe helt annet.

Dette høres ganske kynisk ut. Gjør det ikke? At noen må dø for at jeg skal leve? Det er den mørke siden ved livet. Heldig vis må ingen andre dø, for at en Korona syk skal leve og det holder med to tre vaksine doser. Så kan man i hovedsak se på seg selv som ganske trygg for smitten.

Dette er det jeg vil si til deg i dag.

Til deg som går rundt daglig å er redd for å bli smittet av Korona. Jeg vil si at det er greit å være forsiktig. Ja, det er også naturlig å være redd, både for sykdommer og for å dø. Men, la det ikke styre livet ditt mer enn nødvendig. Det kunne faktisk hvert verre. Du kjenner sikkert noen som har en alvorlig sykdom, eller du har eller har hatt en selv. Men, du er her enda. Du har en dag til du kan finne noe å glede deg over. Om det så bare er en dag. For da er denne ene dagen den viktigste dagen i hele ditt liv. Det er dagen i dag. Den er en gave. Den kommer aldri til bake igjen. Du kan ikke gjøre den om igjen. Uansett hvem du er, rik eller fattig, syk eller frisk, en surpomp eller sprudlende glad. Selv om du sitter alene i en liten leilighet, livredd for Korona, uten venner eller familie, så har du akkurat denne dagen å leve. Du kan gjøre det beste ut av den eller du kan bruke hvert dyre bare sekund på noe du angrer på etterpå. Det er ditt valg. Dette valget bunner i hvordan du ser på deg selv i forholdt til det som er rundt deg.

Hjemligheten i å se seg selv i forhold til andre.

Selv når det kommer til Korona smitte så har du et valg. Du kan erkjenne at dette er noe du ikke kan gjøre noe med. Så du må se på hva du kan gjøre noe med. Du kan følge de retningslinjer som myndighetene anbefaler. Det hjelper ikke å irritere seg over tiltak som begrenser ditt daglige liv, om denne irritasjonen gjør dagen din dårlig. Det er nærmest gått sport i å kritisere myndighetene for restriksjonene. Konspirasjonsteoriene flyter på nett. Men, vi kjenner vel lusa på gangen. Noen liker å klage. Det å ta hver dag som det kommer er avhengig av at du vurderer deg selv i forhold til andre. For den eneste måten å vite noe om seg selv, er å ha noen å sammenligne seg med. Om du tror at du er dårligere enn andre fordi de kan noe, får til noe eller har noe du ikke har. Da er det om omstendigheter rundt deg som definerer hvordan du har det. Som hvor mye penger du har, har noe å si. Som om utdanningen du har, eller jobben du har gjør deg til et bedre eller dårligere menneske. Det er når vi sammenligner oss med andre at vi bestemmer oss for om vi er gode eller dårlige mennesker. Om vi lever ett godt liv eller et dårlig liv. Jeg har bukt hele livet mitt på å bekjempe ideer om suksess og status. Der noen fremstilles som lykkeligere bare fordi de får til noe andre ikke får til. Men ett hvert budskap om lykke og suksess burde være med utgangpunkt i at du er til. For det er være til er det du fundamentalt må være, for å kunne føle deg som en taper eller vinner. Ja, jeg er så arrogant og selvsentrert at jeg bestemmer selv at mitt liv er en suksess. Jeg kan glede meg over den minste ting. Fordi jeg er i live. Som er det eneste jeg egentlig trenger for å glede meg over noe. Så hvordan kan jeg si jeg sammenligner meg med andre når jeg er så tilstede i meg selv. Jeg ser rundt meg og ser at de fleste andre ikke klarer dette. Jeg kan noe de ikke kan. Jeg kan nyte livet selv når jeg ligger utslitt og i smerte. Jeg kan nyte livet selv om jeg går med konstant smerte, kramper og vet at alt jeg gjør av aktiviteter vil straffe seg i en eller annen forstand. Jeg vet at veldig få mennesker er i stand til denne graden av selvkontroll. Det er som min egen hemmelige super kraft. Men, jeg vet også at de fleste ville kunne klare det, om de bare så livet, verden og seg selv på en litt annen måte. Det første å viktigste er å innse at man elsker, elsker seg selv og andre. Da kan man se selv de som klager på alt med andre øyne.

Klageren er god underholdning.

Jeg går ikke av veien for en god diskusjon. Skal man først være kritisk til myndighetene så bør man ha litt fakta i bunnen. For ingen er feilfrie, og vi skal være glade vi har noen som bruker livet sitt til politikk og administrasjon. Uten ville vi ikke hatt sykehus, medisiner, strøm i veggen eller vann i springen. Vi tar så mye i livet våres som en selvfølge, at når vi får noen overfladiske restriksjoner som påvirker livet våres, så føler vi oss undertrykt og frustrere. Mental helse har vært ett stort diskusjonstema i media. Men, hvor reelt det er at mange går med frykt for å bli smittet vet jeg ikke. Jeg tenker det er så mange andre ting å være redde for. Å kjøre bil foreksempel. Det dør jo like mange i trafikk ulykker som av Korona i året. Men, likevel setter vi oss frivillig i en bil. Da er vi ikke redde. Det synes jeg er rart. For jeg er alltid redd når jeg kjører bil. Ikke liv redd, men en liten smygende nerve som gjør meg litt ekstra overtåken. Det burde alle ha når de kjører bil. For da hadde ingen kjørt uforsiktig. Da hadde ingen kjørt fort for å rekke ett eller annet som er mye mindre viktig enn ett menneske liv. Men, media tar sjelden opp hvor farlig det er å kjøre bil. For det må vi jo gjøre, vi må jo leve. Akkurat. Det er akkurat det samme jeg sier om Korona smitten. Vi kan ikke slutte å leve, vi gjør de tiltakene vi kan for å hindre smitte, akkurat som vi gjennom gjør tiltak for trafikksikkerhet. Det er verken verre eller mer farligere å leve i Korona pandemi enn det er å sette seg inn i en bil for å kjøre noe sted.

Så jeg er ikke veldig redd for å bli smittet av Korona. Selv om jeg er kronisk nyre syk og har mye høyere risiko for å bli alvorlig syk. Jeg er alt for opptatt av å nyte livet til å la mediesirkuset bestemme over min mentale helse. Dette er mitt liv og jeg vil leve det så godt jeg kan. Under de omstendigheter som måtte komme. Om det er en kronisk sykdom, korona eller andre forandringer i livet mitt, som jeg ikke kan kontrollere. Da må jeg slippe taket i behovet for kontroll og nyte det øyeblikket.

For meningen med livet er noe du skaper selv. Ingen kriterier utenfor deg bør hindre deg i å sette pris på at du er til....

Forfatter:

David E. Dominguez

depresjonens-fornektelse.com