Kan vi løse verdens problemer?
Kan vi løse verdens problemer?
I dag lever vi i et komplisert samfunn. Alt dreier seg om å vinne. Vi skal vinne frem med våre meninger og våre ideer om livet, om det er religiøse ideer eller kulturelle. Om det er politiske eller makt definerende. Vi er ikke enige om hva slags styre form som vil være den beste, og hvert fall ikke enige om hvordan våre penger best brukes.
Jeg har i det siste tenkt mye på hvordan man stopper en krig, og jeg har skrevet en del om krigene vi er i. Men, vi kommer ikke ut av krigs hverdagen før vi forandrer hverdagen. Før vi forandrer måten vi ser livet på og verden på. Da vil alle spørre, hvordan gjør vi det, og noen få har faktisk spurt meg om dette helt direkte, jeg har ikke hatt noe godt svar. For det er lett å vite hva vi må gjøre, men ikke så lett å vite hvordan vi kan gjøre det i praksis.
Men, det jeg vet er at vi må forandre måten vi ser livet på, hvordan vi forholder oss til hverandre og derfor også hvordan vi forholder oss til oss selv. For disse tingene hører jo i sammen. Men, hvor begynne, når så mange er uenige om utgangspunktet. For jeg også kan ikke gå ut og skylde på andre for da oppnår jeg bare fiendtlige holdninger og motstand.
Løsningen er å snu perspektivet.
Jeg må først finne ut hvordan jeg må forandrer meg, slik at jeg kan formidle et klart og enkelt budskap til alle rundt meg. Et budskap som ingen egentlig kan si i mot, men samtidig inneholder en sannhet som gir oss et anker i livet. Noe som kan trekke oss tilbake til stedet der vi føler oss trygge og i balanse i oss selv. Det kan ikke være avansert og det kan ikke være av psykologisk eller filosofisk art. Det kan ikke være en religiøs idealisme eller politisk forankret. Det må være personlig og direkte.
Det hele handler om filteret vi ser verden gjennom.
Vi alle har forskjellig bakgrunn og forskjellig utgangspunkt, så det må være noe vi har til felles. Det vi har til felles er den fiendtlige holdningen, der vi ser på noen andre som feil. Ja, det er jo feil å drepe og skade andre og det er rett å beskytte seg selv mot trakassering og terror. Men, å beskytte seg bør være noe vi gjør i øyeblikket, og ikke som føre var prinsippet, der vold blir prevensjonsmiddelet. Det vi gjør i dag er å banke opp de slemme, slik at de skal bli snille. Ja, når har det fungert?
Det hele handler om mentalitet.
Vi lever i en tilstand mentalt der vi ikke er gode forbilder for noen. Vi har en dårlig mentalitet når det kommer til internasjonale kriser. Vi overbeskytter og vi bomber for fred. Vi straffer alt fra offentlige tjenester til barn som ikke passer inn. Vi straffer og straffer og slår ned med hardt mot hardt. Vi har fått dårlige holdninger og har en dårlig mentalitet, og tar ikke en gang ansvaret for hvor vi er som mennesker i oss selv.
Det personlige må bli mer felles.
Dette er ikke vanskelig. Dette er meget enkelt og handler ikke om psykologi eller filosofi. Det handler om å ta ansvar for dine egne holdninger og din egen mentalitet. Da også å være bevisst hva slags holdninger vi sprer rundt oss gjennom hvilke holdninger vi har selv. Vi er i dag ikke vandt til å snakke om personlige holdninger som noe vi har ansvaret for selv. Det er jo alle andre som ikke oppfører seg. Men det er veldig lett å forandre sine holdninger når man ser at de er feil. At det er vanskelig å gjøre det er en løgn. Du har også lært fra du var liten hvordan du skal oppføre deg og hvilke holdninger som er gode og hvilke som er dårlige. Det er på tide å skape en bedre verden og det starter med deg og i hvor stor grad du tar egenansvar.
Dette er det nye moderne.
Det nye moderne er å ta ansvar for egen holdninger og stå ansvarlig for deg selv. Det er bare du som kan ta det ansvaret og det er bare du som kan følge opp om du tar det.
Ingen andre kan si til deg at du har dårlige holdninger uten å ha en dårlig holdning selv. For å peke på andre er en dårlig holdning. Da fremstår du som et dårlig eksempel for andre. Blir en bedreviter og trakasserer og det gjør jo ikke du?
Men, den som virkelig ønsker å hjelpe andre, den vil kunne være der for andre i deres situasjon, mens de venner seg til å ha ansvaret for sin egen mentalitet. Her er det viktig at jeg presiserer, det er ikke snakk om en mental tilstand, tilstedeværelse eller diagnose. Det er snakk om en mental holdning. Lider man av noe som man ikke kan noe for selv, så vil jo ideene man har om seg selv være preget av dette. Men, det betyr ikke at man er fritatt for hvordan man oppfører seg, og holdningen en person har vises gjennom dens adferd. Det er veldig fort å havne i fellen å mene noe om andre men ikke se seg selv i relasjon med den andre. I en hver konflikt vil det alltid være minst to parter. Din status eller autoritet gir deg ikke rett til å ha dårlige holdninger og oppføre deg dårlig mot de som er mindre heldig posisjonert. Jeg vil heller si det motsatte. At den som er bedre rustet i livet og bedre utrustet intelligent, med større erfaring og makt, bør stille større krav til seg selv og lettere kunne være den som tar initiativ og fremmer konfliktløsende adferd. Hvordan kan en person være stolt av seg selv, om de ikke engang kan oppføre seg som folk. Hva hjelper det å være rik og mektig om du behandler alle rundt deg stykt eller det som verre er. Får folk drept. Deres holdninger burde være uklanderlige og de burde vurderes etter hva godt de gjør for andre, ikke etter hvor mye makt de klarer å skaffe seg.
Her er det likevel viktig å passe seg så man ikke havner i fellen å blir moralist. For som jeg sa, man har ansvaret selv for ens egne holdninger. Hva andre mener noe om er ikke ditt ansvar men du kan finne en bedre måte å forholde deg til det de sier og gjør. Noen ganger må man forsvare seg og det er ikke alltid like lett å velge rett i en hver situasjon. Det viktige er at man lærer av det.
Står jeg her fast i et glansbilde som ikke egentlig vil gjøre noen forskjell?
Det er mulig det. Men, jeg kan ikke forandre verden og andre mennesker. Jeg kan bare komme med forslag og så følger andre opp eller lar være. Skal jeg slutte å prøve å påvirke andre og ikke arbeide for en bedre verden? Det er det samme hvor mange ganger jeg blir avfeid som en drømmer.