I et annet liv...
Kan vi redde naturen?
I dag er vi
opptatt av naturvern, og det er også programmet på NRK som heter
«Oppsynsmannen». Bård Tufte Johansen går episode for episode inn
i hva vi mennesker gjør med planeten. Enda har han ikke nevn CO2 med
ett eneste ord.
For meg er det veldig godt å se noen som tar opp det største problemet mennesket har, at vi ødelegger vårt eget habitat. Men, hvorfor gjør vi det? Hvorfor bryr vi oss ikke om naturen rundt oss? Jo, vi gjør jo det, gjør vi ikke? Vi snakker om det i tv programmer. Vi snakker om det meste og noen gjør som meg skiver om det også. Vi vet at vi gjør det, likevel fortsetter vi å gjøre det vi ikke bør gjøre, leve slik vi gjør.
Vel, det er noen som gjør det vi burde gjøre, men ikke alle. Resten tenker ikke på det lenger enn neste mulighet til å bli litt rikere, få det litt finere og føle seg litt bedre. Så er det noen få som tar det på alvor. De forandrer livet sitt og begynner leve av egenprodusert mat, så godt som mulig. Men, igjen i verden i dag kan unngå å skape et avtrykk i naturen som er skadelig for den og for det miljøet vi sier er hjemme. Denne jordkloden er infisert av en skapning som er veldig intelligent men samtidig stokk dum. Inkludert undertegnede.
En ny start.
Inntil vi har forandret livsstil og
holdning til miljøet rundt oss, så vil dette bare fortsette. Jeg kan
ikke se noen store tegn på at dette skjer. Programmet
«Oppsynsmannen» lærer oss mye om hva vi gjør og hvorfor vi gjør
det, men ikke så mye om den egentlige dypere årsak til grunnen for
at det blir slik. Jeg vi snakke litt om det.
Menneskets egoistiske, grådige og narsissistiske trekk har ført oss hit. Godt hjulpet av samfunnet vi har bygget. Her er jeg fristet til å peke mot de mektigste blant oss. De som har innført lovene og formet samfunn. I dette ligger skolegang som en klam fot i et fotavtrykk som har formet våre sinn til strebere etter makt. Makt i en konkurranse om å få parre seg, så etablere seg med en familie for til slutt å gi fra seg en arv når man dør. Med det resultat at jorden blir overbefolket og stadig flere må sulte. Det fører til mer uro og krig. Men, vi har satt dette i et system som fremmer konkurranse og belønner de som vinner og det hele begynner med skolegangen.
Skolegangen gir oss kanskje kunnskap men den gir i mye større grad forståelsen av hvor uviktig du er om du ikke står øverst i hierarkiet. Du blir integrert eller trakassert. Du lærer å konkurrere om du ikke lærte det hjemme fra. Du får kjenne på hvordan det er å ikke passe inn, i et system som er skapt for å lære deg akkurat det. Hvorfor? For å sørge for at de øverst i hierarkiet fortsetter å være der. For når du lærer å tilpasse deg eller bli trakassert så lærer du å innordne deg eller trakassere.
Nå nevner jeg skolen som problemet.
Men, skolen er bare ett godt eksempel. Penger er et annet godt
eksempel. Skolen skaper en ideologien i undertrykker hierarkiet, mens
penger er fristelsen som gir deg håp om å bryte ut av det gjennom å
få nok makt.
Med mindre man blir professor eller lærer (programmerer),eller arbeidsgiver, som gir enn mulighet til å innta en autoritet rolle, så kan man velge en arbeider, vedlikeholder, omsorgs rolle, kunstnerrolle eller en kapitalist rolle. Vi kjenner alle disse rollene veldig godt, og selv en i miljøvern inntar rollen som vedlikeholder, samtidig som man lever i det systemet som samfunnet er.
Problemet vi mennesker har er ikke intelligens men mangel på kunnskap og forståelsen av hva som skjer i oss. Vi kan ikke redde naturen uten å først redde oss selv. Vi er opptatt av å redde naturen, men vi ser ikke sammenhengen mellom vår livsstil og samfunnet som har formet oss, våre drømmer og det som skjer med miljøet vi lever i. Vi er så totalt integrert i samfunnet at vi ikke klarer å bryte ut av det som en større gruppe. Selv når vi vet at det er det vi alle bør gjøre. Det er som om ingen vil være de første, fordi vi er redd for hva det vil gjøre med våre liv. Vi ser ikke sammenhengen med det som skjer inne i oss og det vil gjør uten for oss. Antagelig må vi ha kniven så mot strupen at det står mellom å tvinge det gjennom eller dø. For det var slik vårt samfunn ble skapt i utgangspunktet. De større samfunn ble formet med krig og vold, vi har kanskje forkastet slaveriet men byttet det ut med programmering av mennesket, gjennom skolegang og media blir vi fortalt hva vi kan bli og hvorfor vi bør bli det. Men, vi vil aldri kunne redde oss selv før vi innser fallitten som fører oss som lemmen over stup kanten. Vi reproduserer vår egen undergang.
Jeg vet dette er en meget depressiv og tung tekst. Men, jeg føler meg ikke der for tiden at jeg vil fortelle deg en hyggelig versjonen der lykken er rett rundt hjørnet. En sannhet jeg har fortalt om mange gange før som ingen vil høre på, så kanskje noen vi høre på litt mer direkte tale.
Nattfilosofen 12
Forfatter, kunstner og livsfilosof
David Dominguez