Hva trenger du?

Noen ganger i livet så er det viktig å vurdere hva man virkelig ønsker seg. Ikke nødvendigvis for at man vet at det vil bli virkelighet eller tror det er høyst nødvendig, men fordi det er viktig. Viktig for å få avklart hvor følelsen av meningsløshet som følger oss alle innimellom kommer i fra.

Følelsen av meningsløshet...

Følelsen av meningsløshet kommer av sammenligning med verden rundt oss. Vi sammenligner oss selv med andres liv og eventuell suksess. Vi kunne lik så godt sammenligne oss med en amøbe når vi gjør dette. Men, like fult gjør vi det. Ser på naboen sin bil og hus. Ser en reklame og finner senere ut at noen har kjøpt akkurat den mobilen du hadde lyst på men du ikke tok deg råd til. Neste gang dere er sammen viser denne frem de fantastiske bildene de har tatt på en mobil til 15000.-.

Vi sammenligner oss...

Vi sammenligner oss med alle og i å for seg alt. Du er ikke hard som stein. Du er ikke fleksible som vann. Hele vår væren er sammensatt av evnen til å sammenligne oss selv med om omgivelsene. Vi kan si at det er slik verden blir til. Att våre sanser kombinert med vår evne til å skille mellom oss og andre ting totalt sett, er en av de premissene som er tilstede for at vi i det hele tatt skal være til. Det er denne meget omfattende siden ved oss, reklamen bruker og fanger oss i. «Jeg vil også ha...». Det er denne egenskapen vi bruker når elevene på skolen sammenligner karakterer. «Jeg fikk 2, 4 eller 6». Slik finner vi ut hvor gode vi er og hvor dårlige vi er.

Jeg har ett eksempel til. USA, Russland og Kina sammenligner seg med hverandre. De alle tre nasjonene ønsker å være stormakter. Med sin nasjonale identitet følger store deler av folket i landene ideen om at deres land burde være en stormakt og aller helst den største stormakt i verden.

Negative konsekvenser...

Nå begynner du å se de negative konsekvensene av denne egenskapen veldig tydelig. For om noe er det vår fundamentale evne til å sammenligne oss med andre, som kommer til å kunne bli vårt fall som både nasjon og menneskehet, så er det evnen til å distansere oss mentalt og sammenligne seg med verden rundt seg. Så helt fra eksistens til det å eksistere er vi avhengige av det som kan utslette oss. Det som skaper problemer for oss er oss selv. Like fult er denne egenskapen der, og vi må på en eller annen måte forholde oss til den. Så hva kan vi gjøre. Når vi blir hentet til bake til denne egenskapen gjennom språket, gjennom ideologien og gjennom vår følelse av verdi.

Vi har to polariserende egenskaper...

Den eneste måten å overstyre denne egenskapen er å erkjenne noen få grunnleggende ting om enn selv. Ikke minst å stole på at de andre egenskapene vil kunne inkludere egenskapen å sammenligne seg med verden rundt seg. Vi har emnelig en annen grunnleggende viktig egenskap. Den lar oss inkludere. Når vi sammenligner så definerer vi verden som adskilte enheter. Dette for å kunne relatere oss til den. Men dette er bare første steg i det å være fult ut. Det andre steget er å slutte siklen. Ved å inkludere alt i det å være.

Når du var barn ble du født uten egenskapen til å forstå og se verden som noe annet enn deg selv. Du så ikke forskjellen på din eksistens og verden rundt deg. Mange foreldre kjenner igjen denne egenskapen ved barnet i seg selv. De går tilbake i den og inkluderer barnet i sin egen verden. Dette blir sett på som instinkter av forskere. Vel, bruk hvilke ord du vil om det. Poenget er at man blir fullstendig oppslukt og tilstede i samværet med barnet. Vi alle kan føle det når vi får en baby i armene. Denne egenskapen som en baby har, har vi alle. Vi bruker litt av den når vi blir helt oppslukt i noe. Noe som får oss til å glemme tid og sted. Noe som får oss til å tømme hodet helt for tanker eller i det minste andre tanker. Det er enkelte ting som er tilstede når dette skjer. Det første er fundamental tillit. Babyen setter øynene sine i deg, eller er i det minste totalt overgitt til deg. Hva annet kan du da enn å inkludere.

Ser du her forskjellen i mental tilstand? I den ene tilstanden er du fullstendig overgitt til det du er oppmerksom på. Iden andre fullstendig separat og står utenfor det du er oppmerksom på. Men, begge deler er helt naturlige tilstander i deg. Så da blir det store spørmålet, burde du omfavne hele verden på denne måten, og med full tillit være til stede i den. La den bli ditt eget liv. Det er i teorien fult mulig, for du var der en gang når du var liten baby. Men, er det ønskelig?

Det er her spørsmålet om hva du trenger kommer inn.

«Hva trenger du?»

Kanskje du neste gang du blir fristet til å kjøpe noe, fra en reklame, kan stille deg dette spørsmålet. «Trenger jeg virkelig dette?» Nå kan svaret blir «Ja» eller «Nei». Hva med viktigere spørsmål. Kjæreste? Barn? Jobb? Venner? Familie? Karriere? Penger? Makt?

Er du bevist i hvor stor grad dine ønsker og drømmer om ting utenfor deg, der du sammenligner deg med andre, definerer din følelse av tomhet. Jeg sier ikke at du ikke skal drømme om noe. Ikke skal ønske deg noe. Jeg spør bare om din sammenligning med andre har noe med drømmene å gjøre? For om du ikke hadde blitt presentert for det. Da ville du ikke drømt om det, ville du? Om du ikke visste at «penger» fantes, eller var noe du kunne oppnå, ville du drømt om det?

Svaret her sier seg selv.

Følelsen av tomhet kommer av tomheten i det du ønsker deg. For du vet innerst inne, akkurat som du viste når du var Baby, at følelsen av kontakt og identifisering med verden som helhet, er det eneste du egentlig ønsker deg. Innerst inne...

Skremmende?

Ta et lite blikk innover og fortell meg hva du finner der. Ikke i ord. Men bare kjenn på hva det å være, akkurat som når du var en baby. Du kan jo tenke på følelsen av kontakt med en Baby. Uansett kjenn på den, og fortell meg at du ikke blir like forundret hver gang. Like oppslukt. Like fult ut tilstede.

Denne følelsen er din, og er du oppmerksom på den, kan ingen ta den fra deg. Ingen i hele verden. For du har den inne i deg. Du bærer den med deg hver dag. Når du stresser, når du handler, når du blir sint, når du føler at livet er meningsløst. Når du er desperat. Når du er deprimert.

Uansett hvem og hvor du er så bærer du denne følelsen med deg og den vil hjelpe deg å være tilstede i akkurat hva du måtte ønske. For når du er i den er det umulig å være bedre eller dårligere enn noen. Det er umulig å ikke ha medfølelse. Det er umulig å ikke erkjenne hvem man egentlig er...

Klarer du ikke å komme dit eller være der?

Det er derfor jeg har skrevet den boken jeg har skrevet.

«Depresjonens fornektelse»...