En bedre verden for alle!

En bedre verden for alle!

Jeg vet det høres ut som en klisje eller noe uoppnåelig. Men, jeg mener de som sier det tar feil. For det handler ikke engang om det oppnåelige. Det handler om livsfilosofi og identitet.

Jeg har brukt hele livet mitt på å finne meningen med livet. Det vil si ikke hele livet mitt, for å finne svaret på akkurat dette spørsmålet, men hele livet mitt har jeg forstått en ting. At de svarene og ideene vi vokser opp med, ikke er noen selvfølgelighet at er korkete eller sanne. Jeg begynte tidlig å finne ut at mye voksne mennesker sa, ikke trengte å inneholde noe fornuftig i det hele tatt. Det autoriteter sa, ikke trengte å være sant, og at det mennesker strevde etter ikke trengte å være viktig for å ha det bra.

Så spørsmålet «Hva er meningen med livet?» fulgte meg i mange unge år. Ikke som en søken etter meningen med mitt liv. Men, som en ledestjerne i et personlig prosjekt. For meg var den ultimate meningen med livet å finne, rent generelt hva som er meningen med livet. Hva som er den dypere mening med å eksistere. Det styrte meg raskt inn på alternative ideer om eksistens. Alternative til den vitenskaplige og kristne tro på livet. Alternativer til moralske ideer i vårt samfunn og alternativer til livsstil. Noe kunne man smake på, gjennom å besøke miljøene, eller prate med mennesker som trodde på bestemte ting. I andre sammenhenger måtte man bare forestille seg hva det innebar, av geografiske, praktiske og ønskelige konsekvenser. Men, målet var alltid det samme. Å finne ut hva, hvorfor eller hvordan noe var som det var og ble som det ble.

Det kan høres ut som om jeg brukte hele hverdagen på dette. Men, det gjorde jeg ikke og gjør fremdeles ikke. Det kommer mer inn når jeg møter en utfordring, eller når jeg har dødtid jeg ikke ønsker å bruke på noe annet. Men, alt i alt har jeg søkt etter svar og i senere år søker jeg etter perspektiver på svarene.

«Jeg er fornøyd med mine svar.»

Ja vist, jeg også... noen velger også å kjøre fortere enn de har godt av, sloss for illusjoner og dør for dem eller bruker livet sitt til å ødelegge for andre, mer eller mindre bevist. 

Jeg mener bestemt at de gjør dette fordi de ikke har funnet gode svar og grunner for å leve. For det dreier seg ikke bare om å finne egne svar, og kunne si «Dette er det jeg tror på og lever etter.» For det er enkelt. Det handler om å finne svar som inkluderer hele ens eksistens, som innebærer å finne svar for livet selv. Ikke bare for ens egen del, men også svar som inkluderer andre. Faren for å komme i konflikt med etablerte sannheter i et samfunn, der folk flest tar disse sannhetene for gitt. Den er veldig stor.

Så vegen for meg, til å komme dit hvor jeg kan dele mine erfaringer og min forståelse av livet med andre har vert lang. Det har vært et ensomt prosjekt som først måtte komme ut i form av en bok, før de almene idealene kunne utfordres. Boken «Depresjonens fornektelse» ble svaret.

Det tok meg 10 år å skrive den, ikke for at det tok lang tid å skrive det rent fysisk, men fordi det tok 10 år å finne innfallsvinkelen. Jeg måtte finne en mental tråd som kunne lede leseren inn i det jeg ønsket å formidle. Ikke bare proklamere hva jeg trodde på.

Å finne gode svar er å finne sin livsfilosofi. 

Livsfilosofien man har, ligger der som et fundament under alt man gjør. Der man når det kommer til stykket ikke trenger å gjøre noe moralsk rett eller viktig. Ikke gjøre noe som i seg selv skal bety noe for noen, inkludert enn selv. Men, der man kan finne seg selv, og vite at man er på plass i seg selv. Slik at om man når bunnen, som vi alle gjør, innimellom, har noe å vende blikket mot. Noe fundamentalt som er der uansett hva som skjer rundt enn i livet.

Nå vil noen si at, det kommer ofte an på en persons legning, hvordan man takler motgang. Jeg er ikke enig i dette. For jeg har noen ganger i livet gått fra total krise til fundamental glede på 20 sekunder. Bare fordi jeg hadde erfaringen og kunnskapen om hvordan det kunne gjøres. Der jeg nektet å falle inn i en dyp desperasjon, nettopp fordi jeg viste jeg viste bedre. Så med ren overbevisning om at min livsfilosofi var viktig og riktig, har jeg funnet veien ut av både større og mindre kriser, både praktiske og mentale, helt på egen hånd. Uten hjelp fra psykologer eller andre mennesker. Å oppleve det er i seg selv bekreftende. Da man får bekreftet at ens livs prosjekt faktisk har vært og er viktig. Så når det har vist seg så viktig for meg, kan jeg ikke være så egoistisk at jeg ikke deler det med andre.

Det fikk jeg hjelp til å innse, av en venninne for vel 20 år siden, som sa jeg måtte dele dette med andre. Det tok meg kort tid å bestemme meg for det, men mange år å finne ut hvordan jeg kunne gjøre det. For hvordan forteller man andre om uvanlige tanker og ideer om livet, på en slik måte at de ikke totalt går i forsvar og avfeier det som «bare meninger».

Åpenbaringer.

Opp gjennom livet, til nå, men også fortsatt, har jeg fått øyeblikk med åpenbaringer.

Den første åpenbaringen jeg kan huske, av ren kulturell forstand fikk jeg når jeg leste Bibelen første gang. Der jeg innså at det presten fortalte om Jesus liv og virke, ikke i det hele tatt var viktig. At det var hva han sa som var viktig og ikke hva han gjorde. Som ni åring motsa jeg paven, og konkluderte at han tok feil. Jeg gikk i kirken i julen med familien, men bare fordi det var forventet av meg. Jeg leste i Bibelen, men bare for å lete etter svar på ting jeg ikke visste svaret på. Ikke som en religiøs tekst som fortalte sannheten men som en skrift veldig mange mennesker tro på. Senere har det kommet åpenbaringer etter åpenbaringer. Her får ett eksempel

Sannhet i ord er vanskelig å definere.

Når man har funnet et svar på et spørsmål, bør man alltid utfordre svaret. Dette for å etterprøve det. Ikke som en vitenskapelig praksis, men i en språklig praksis. Fordi språket inneholder feller. 

Med det mener jeg at språket i seg selv inneholder selvfølgelige sannheter som ikke nødvendigvis er sanne. De kommer fra myter vi ikke en gang er bevisste. Resultatet av å tro fundamentalt på noe, er veldig begrensende og legger grunnlaget for kriger, hat, mord og lidelse. Det kommer ingen ting godt ut av det, selv om det kan føles trykt og godt ut i ett fellesskap. Fordi man får en følelse av tilhørighet.

Jeg kom frem til at et hvert svar på et spørsmål ledet frem til det samme spørsmålet om man utfordret det. Den dagen jeg innså det sluttet jeg ikke helt å tenke i ord, men brukte ord som verktøy til å fundamentere perspektiver frem for å hevde at noe var sant.

Etter dette skapte jeg setninger som...

• Meningen med livet er at det er meningsløst, men du kan finne mening i det meningsløse ved år tro.

• Ord er også noe, virkeligheten kan ikke beskrives med ord, den fargelegges med ord.

• Se på livet som en reise mot en horisont, gylden, flyktig og forrædersk.

• Det finnes tre typer mennesker, de som lærer av egne feil, de som lærer av andres feil og de som lærer av begge deler.

• Tid eksisterer ikke, tid er en illusjon akkurat som jorden en gang var flat og universets midtpunkt.

• Du ser ikke, du prosjekterer virkeligheten.

Dette er noen eksempler. Man trenger ikke å være ening i dem. Jeg er ikke alltid helt enig med dem selv. For det er bare ord. Men, slike settinger viser litt hvordan jeg forholder meg til livet. Der jeg ikke egentlig grunner så mye på ting. Jeg kommer mer med intuitive perspektiver og stoler mer på min egen kropp og eksistens. Jeg lurer ikke på så mye, annet enn hva jeg blir involvert i i livet. Når jeg velger å involvere meg. Jeg har egentlig ingen store tanker om hvorfor jeg burde involvere meg i en ting frem for en annen. Sånn sett er jeg som alle andre, tror jeg, der man involverer seg i ting man føler for å bli involvert. For jeg tror egentlig ikke så mye på de store prosjektene der menneskeheten skal reddes. Jeg tror vi som individer må redde oss selv, om det er noe å redde seg fra. Vel, det er min fulle og hele mening at det ikke er noe å bli reddet fra, om man ikke står ovenfor en øyeblikkelig trussel. Alt annet er mangel på selvinnsikt og mangel på en grunnleggende livsfilosofi man har med seg i livet. En livsfilosofi som ikke er fundamentert i andres idealer om en virkelighet eller hva som er viktig for å leve godt. Men, en virkelighet som er basert på din egen grunn til å eksistere. Slik jeg ser det, bør den grunnen være deg selv og din relasjon med livet rundt deg. Det begynner med deg og bare deg. Så stryker man katten med hårene om man ikke vil bli klort.

Klokken er 08.27 og jeg har skrevet på dette litt over en time nå. Tatt en kopp te og nå er det på tide med litt frokost.

Ha en fin dag til deg og dine.

Mvh David Dominguez