En annen vei...

Er krig løsningen?

Jeg vet det, vi må se realiteten i øynene og huske på at om vi ikke kan forsvare oss så vil noen angripe og ta fra oss det vi har. Men, mitt utgangspunkt for å si dette er helt annerledes enn andre sin løsning på problemet. Det er bare å ikke eie noe som er verd å stjele, da kan man leve ett fredelig liv.

Nå setter jeg det på spissen 

Selvfølgelig er det lov å forsvare seg, man må likevel se på hva som ligger under alle kriger som noen gang har skjedd. For det som skjer før det blir krig er at folk lager seg fiender, oftest ved at ledere sier hva som er grunne for mennesker lidelse, og denne lidelsen blir overført til noen utenfor enn selv. Det er så enkelt og så behagelig å gi noen andre skylden, dette bruker ledere som ønsker mer makt, mer kontroll over andre mennesker fordi de er redde for alle rundt seg. Så finner de på grunner for å erobre og med sin makt og kløkt kan de manipulere mennesker til å fore seg selv for tåpelige ideer om historiske rettigheter og tradisjoner. I kjernen av dette ligger nasjonalismen som en klam sko rundt våre svette stinkende føtter. Da er nasjon er en ide om både et folk, en tradisjon og en kunstig laget grense rundt våre liv. Uten nasjonale grenser og uten identiteten som Norsk eller Russisk så ville ikke noen hatt noen grunn til å erobre noen andre. Da vi ville flyttet dit vi ønsket og bo og kulturene ville smeltet seg inn i hverandre og skapt ett felles språk og ideale. Men, problemstillingen er selvfølgelig mye mer komplisert enn det, samtidig så mye enklere. Vi må bare vende blikket en annen retting enn mot noen andre for å erkjenne at nettopp en nasjon er like mye en fiende og konfliktskapende som klikker i en skolegård der noen blir holdt uten for. For den andre rettingen er å se inn i seg selv. Der en annen natur enn den fiendtlige og skremmende naturen vi elsker å fremme finnes i erkjennelsen over hva livet er.

Livet er en gave

Det er en gave ikke bare for individet men en gave skapt av alt annet rundt enn. Den erkjennelsen som ligger i å se denne gaven vil få oss til å beskytte oss selv, men det vil også få oss til å erkjenne at vi trenger alt rundt oss. Det er like sikkert som at ytre fiender er en avsporing og avledningsmanøver som gjør at vi sipper å se inn i oss selv. Selvfølgelig fordi vi ikke ville like det vi ser og fordi vi ønsker å føle oss sterke og mektige, for da er vi ikke redd noe. Men, denne måten å leve på vil alltid hjemsøke deg og skape frykt for å være alene like mye som frykt for at noen skal skade deg. Derfor er dette ikke en god og ekte trygghet, men en tvilsom trygghet som er det samme som selvskading. Den som kutter seg selv med en kniv for å ikke kjenne på sin egen indre smerte den slipper aldri unna smerten.

Krig, den ultimate flukt for et helt folk

Der for snakker jeg alltid om fred, selv når det er krig. Hvorfor, fordi fred i deg selv vil gjøre så du blir fredelig utad. Derfor snakker jeg nasjonalismen ned og æresbegreper ned. For ære er et annet ord for «idiot» da man bruker moral som argument for å skade andre og enn selv. Det er ingen ære i soldatens ære, det er bare potensiell lidelse og ansvarsfraskrivelse for ens eget indre liv. Så jeg snakker ikke om fred for de jeg er i mot det å beskytte seg selv, men mener den beste måten å beskytte seg selv på er å erkjenne at ditt indre liv er noe du må beskytte og ta vare på, på en slik måte at du er den ansvarlige for hva som skjer inne i deg. For ingen andre kan forme din indre verden, ditt indre landskap enn deg selv. Spørsmålet blir da om du har lært og gjøre det, og om du ikke har lært det, er interessert i å lære hvordan du tar dette ansvaret. Det viktigste trinnet er å lære hvordan du tar ansvar for dine egne følelser og tanker. Da har du gjort 80% av din vei inn til ett fredelig og trykt liv. Når du blir oppmerksom på hvordan verden påvirker deg, vil du gradvis forstå hvordan jeg motsetter meg den meningsløse volden vi ser i dag.

Det er ingen grunn til å bruke vold

Jo, noen ganger må man bruke vold, men vold skjer alltid når idealene for identitet og rettigheter blir viktigere enn det å være til. Det er selvfølgelig at eksistens er grunnlaget for et godt liv eller en krig. Noen må eksistere for å kunne krige mot hverandre, så i den forstand så er krig selvmotsigende da den som starter en krig setter ære og makt høyere enn eksistensen, som er grunnlaget for å kunne velge hvordan man ønsker å leve. Men mange ledere slipper å ta stilling til dette, da de ikke selv stiller seg i fronten og risikerer sitt liv. Nei, de sitter trykt i sine bunkere og satser i sin arroganse på at deres soldater vil ofre sine liv for å sikre at noen få får makt. Det ironiske er at i de fleste kriger overlever ledere som startet den. Hundre tusener eller millioner av liv går tapt, men selv vil lederen får mer makt i sitt hjemland om ikke noen kommer ut som klar vinner.

Så hva er løsningen?

Løsningen er enkel, de som har et indre liv de setter høyt rømmer fra krig. De blir flyktninger og må begynne på nytt et annet sted, men de har i det minste muligheten til å begynne på nytt. Det er det minimale man bør forvente av seg selv for å ha et godt liv. Være villig til å miste alt uten om det mest verdifulle, de man er glad i og livet selv. Nå er dette det minimale man må ha for å leve godt. Det finnes en mer fundamental identitet som fokuserer på det å leve godt med seg selv. Finne veien inn i en ro og en nytelse over å kjenne på det å leve, helt fundamentalt med følelser og språk som fremmer dette indre livet og gir det den verdi det fortjener.

Jeg skal ikke sette direkte ord på dette, for i et hver relasjon og liv finnes det begreper som peker mot en selverkjennende sannhet. At den ekte lykken kommer innen i fra, er ikke bare en enkel ting å si, det er en nødvendighet for en fredeligere verden.

Takk for at du leste dette innlegget. Om du ønsker å bli bedre kjent med min måte å se livet på, kan du få en introduksjon gjennom boken Depresjonens-fornektelse eller lese flere av mine tekster på denne bloggen.

David Dominguez

Forfatter, poet og kunstner