En analogi på livet...

EN ANALOGI PÅ LIVET...

I snart ett par år har jeg lagt ut tekster og artikler på «oppdatert». Undersiden av «depresjonesfornektelse.com». Jeg har informert, kverulert og analysert. Men, mest av alt delt.

Poenget med å gjøre det er ikke for meg å bli berømt. Selv om jeg nok kunne ønske å bli mer kjent og mer sett. Fordi jeg har et budskap. Der det egenrådige og identifiserende menneske er bare seg selv, og verdsetter dette høyere enn noe man kan oppnå ved å bli «noen». For jeg har alltid ment og sakt at jeg er «noen» som den jeg er, når spørsmålet kommer «Hva skal du bli» er «Hvem er du?» . For man er «noen» og det å være «noen» er alt man trenger å være. Helt uten titler, utdanning eller annen offisiell status. 

Så våknet jeg opp i dag med en ide, og må ta denne holdningen opp til vurdering fra et helt nytt perspektiv. Kanskje er jeg, med mine opprørske ideer om livet, også en del av noe større som jeg ikke vet at er til.

Jeg spinner helt ut av kontroll, verbalt, logisk, emosjonelt og tradisjonelt. Men, ikke for å skape konflikter eller terge folk. Bare for å vise at livet er en fantastisk gave som du selv har ansvaret for å gi verdi. En gave du hver dag gir til deg selv. Bare fordi du har lyst.

Så når du gir deg selv denne gaven, kan du velge hvordan du verdsetter den. Det ville jo være tåpelig å la andre vurdere det. Men, likevel lar vi oss påvirke av hva andre mener. Når det eneste som egentlig teller er hva du innerst inne mener om hva og hvem du er.

I dag for eksempel våknet jeg opp kl 0500 og forsto raskt at jeg skulle skrive noe. Så i denne analogien om livet vil jeg dele et helt nytt perspektiv på det og hvem man er. Ta det med deg eller velg å overse det. Men, for å opprettholde noe respekt for meg og hvem jeg er, vil jeg be om at du vurderer perspektivet, uten å se på det som bare lek med ord.

For alt jeg skriver er kunst. Alt jeg gjør er kunst og alt jeg er er kunst. Da jeg ofte liker å beskrive meg som en livskunstner. Da å leve godt er en kunst i seg selv. Det er ikke for stort å si slikt om seg selv. Jantelov eller ikke. Bare gjør det du også...

Her kommer ideene jeg våknet opp med i dag.

Hva er kroppen din. Er den egentlig kroppen «din» i den forstand at du er den. Når kroppen din består av milliarder av celler som for millioner av år, og fremdeles, lever utenfor din kropp, som amøber og miksorganismer. De er mer eller mindre like cellene som er i din kropp. De er bare ikke organisert. Ja ordet «organisert» betyr å være samlet i «organer». Så cellene i kroppen din de er organisert og lever i sammen i organer. Men, de er ikke mindre selvstendige vesener når de er organisert. De er bare organisert. Samtidig er summen av dem i sammen noe mer. Det får meg til å undre. Er vi som mennesker når vi organiserer oss også samlet i større organer, der alle de organene danner samfunn som totalt utgjør et større levende vesen på denne planeten. Er alle levende vesener på denne planeten i sammen en større bevissthet? Vi vil i så fall ikke kunne vite det? Der vi lever ut våre intriger og stressende liv. Vel, noen av oss da, ikke jeg. Men, du tar poenget håper jeg. For om vi er det, og språket vårt i noen grad bekrefter at det kan være slik, da kan vi se en sammenheng mellom livsstilsykdommer og vår biologi. Det hele faller jo på hvordan du behandler alle cellene som utgjør deg. Behandler du dem som slaver, tjenere, medarbeidere eller som viktige likestilte vesener som du er glad i og tar vare på. De utgjør jo deg. De er jo deg. Men, samtidig er de selvstendige skapninger organisert i en kropp. Det får meg til å lure på om vi har rett perspektiv på dem. Om vi respekterer cellene i kroppen vår og om vi er glade i og bekrefter dem som mer enn bare uviktige byggesteiner i vår kropp. Vi er tross alt betinget av dem. Kan vi si at vi elsker dem, eller burde gjøre det?

Er dette langt ut i der eller har det noe med vårt livssyn å gjøre. Der vi lærer at vi skal lykkes, og bli noen, uten at vi er oppmerksomme på hva vi allerede er. For hvem er jeg David om jeg egentlig er en gud over milliarder av skapninger som lever sine liv, uvitende om meg men likevel skaper meg. Eller ser jeg på dem som likestilte med meg og er takknemlig for jobben de gjør, uansett om de tror de bare gjør det for seg selv? Kan jeg da forestille meg at jeg gjør det jeg gjør for noe større enn meg selv, noe som mange kanskje sanser og tenker at er en gud? Om så er så kan det finnes mange guder. Hva vet de om meg? Er de takknemlige for at jeg er til og bryr seg om meg? Jeg vet ikke svaret på dette. Jeg bare fabulerer men, likevel vil jeg stille spørsmålet. For i kjølvannet av ideen om et selv, ligger svaret på hvem vi er, og forsker vi lenge nok og inngående nok på noe, vil vi se en større sammenheng på alt. Noe som blåser en personlig identitet bort og lar deg sitte igjen som et spørsmåltegn. «Hvem er egentlig jeg?»

Jeg kan forstå cellene i kroppen, hvorfor de noen ganger gjør opprør og nekter å gjøre den jobben det egentlig skal gjøre. Om vi ikke behandler dem bra, da velger de noen gange å bli kreft celler eller gjør selv-skading, der de mer eller mindre nekter å gjøre jobben du trenger at de skal gjøre. Kan det være så enkelt? At vi om vi så på kroppen på en annen måte enn som en tjener for oss så ville vi heller ikke blitt syke av for eksempel kreft?

Det høres banalt ut når jeg sier det slik. Selvfølgelig er kroppen min bare dumme celler som ikke vet noen ting. Deres evne til organisering gjør jo ingen ting for meg. Der alt de gjør ikke er alt jeg er. For de er bare en guffe jeg er uheldig å leve med.

Finnes det en mellom ting her, eller må du, bør du, eller kan du se for deg og ta stilling til hvem du er på en ny måte? De aller fleste vil ikke forandre seg. Dette inklusiv meg.

Til slutt...

Hva forskjell gjør det vel å våkne opp med slike ideer i hodet og føle behovet for å dele det med andre. Noen vi si at det må være en gave, andre vil bare tenke det er galskap.

Det får det være opp til deg eller gud å bestemme, som om det egentlig er noen forskjell på deg og gud...?

05.06.2023 David Dominguez

Livskunstner og forfatter