Du er ikke bra nok?

Husker du når du var liten. 

Når du skulle lære å kle deg. Når du fikk beskjed om hvordan du skulle oppføre deg. Når du fikk deg venner, og fant ut hvilke venner du kunne være med og ikke. 

Så begynte du på skolen. Alle var litt usikre på de nye barna. Så begynte vurderingene av om du var bra nok.

Dette har fortsatt. Du kom på ungdomskolen, og det ble veldig viktig å være bra nok. Ha de rette venne som var avhengig av hvor du bodde, hvordan du kledde deg, hvor mye penger du hadde, hadde du sykkel eller kanskje også moped. Hvor fin var den. Var du med på noe som ga status, ble du invitert til de rette festene. Fikk du gode nok karakterer. Så skulle du finne deg jobb, og når du søkte på jobb så ble du vurdert ovenfor andre søkere på denne jobben. Da måtte sjefen der finne ut om du var bra nok.

Så når du da har fått deg jobb, ektefelle og barn. Da har vi gått gjennom livet og lært en ting veldig godt. Vi har har gjennom erfaring lært hele tiden å vurdere hva andre gjør. Vi vurderer ut fra kriterier vi selv ikke har satt, hva som er bra nok. Samtidig som vi selv blir vurdert og er drit lei av å blir det. Hvor bevisst er du på hva du sier og gjør ovenfor andre. Hvor bevisst er andre i livet ditt hva de kommuniserer til deg. Hva lærer du barna dine og hvordan er de ovenfor hverandre. Hvorfor skal de ikke være bra nok, akkurat slik de er.

For hele livet vårt har vi lært å være kritikere og skulle kunne ta i mot kritikk. Jeg er ikke noe unntak, jeg er en stor kritiker av andre rundt meg. Kanskje jeg ikke sier det høyt ofte, men jeg har lært å være det. Så det er ikke noen sin feil. Men, det er noe vi kan gjøre noe med.

Det å være bra nok.

Det å være bra nok er bra nok. Man trenger ikke å konkurrere. Man trenger ikke å leve opp til noen krav, verken karakterer eller holdninger hos noen andre. Men, spørsmålet da blir hva som er akseptabelt.

For vi har etablert en del selvfølgelige ideer om hva som er akseptable adferder og holdninger. Om ikke kan jo alle gå rundt å bare lage bøll og bråk og djevelskap for andre. Vi kan jo ikke la folk gjøre alt de impulsivt føler for i mot hvem de vil.

Vel, dette er ikke helt det samme. For å være kritisk der autoriteter eller idealer setter kriteriene for hva det betyr å være normal, god nok for noe eller noen. Det er ikke det samme som å forvente at man tar hensyn til mennesker rundt seg. Barn må også lære det og forstå at dette er noe som handler om gjensidig verdighet.

Vi kan gjøre begge deler og mobbing på skole og arbeidsplasser ville alt enkelt løses om vi lærte barna våre å vurdere hva som er bra nok for dem selv. Samtidig som de aksepterer at andre har andre ideer om hva som er bra nok for dem. Her er det vi voksne som setter standarden når vi vurderer hverandre og våre barn. Vi kan avlære oss det vil selv lærte som barn.

Vi må begynne med oss selv, og erkjenne at vi har lært mye vi ikke egentlig trenger å ta med oss i hverdagen. Ved å bli mer selvbevisste og oppmerksomme på hva vi tenker og gjør ovenfor oss selv og andre.

Det begynner med selvtillit og tillit til andre. Vi må finne ut hvor vår kritiske stemme kommer i fra i oss selv. Hva har vi lært i livet vi ikke trenger å ta med oss inn i våre relasjoner.  

David Dominguez

forfatter og livskunstner