Det var oss en frelser født...

Vi ringer Julen inn med bomber. Bomber som daler ned over landet der Jesus ble født. Han som ble korsfestet og sto opp fra de døde. Vil noen av de som dør av bomber i Libanon få evig liv. Vil hatet som skapes i folket på begge sider i det Hellige land, snu det annet kinn til. Vil de tilgi sin skyld som de tilgir sine skyldnere. For håpet er ditt, og makten og æren i all evighet. Amen

Jeg er bare en vanlig mann.

En vanlig synder som ikke strekker til når bombene regner over Betlehem. Jeg har aldri ligget i en stall og i hvert fall ikke blitt født av en Jomfru. 

Jeg ber ikke en gang til Gud om å stoppe lidelsen, for jeg tenker, Gud må være opptatt med noe helt annet. Nei, jeg skal ikke starte Julen med et religiøst budskap. For meg er det ikke født en frelser, for meg finnes frelseren i oss alle. Hele Juleevangeliet er et budskap om det hellige ved livet. For han sa, «Åpne ditt hjerte for min far i himmelen og du vil finne meg i himmelriket». Vel, om det er det du tror på så gjør det. Åpne ditt hjerte til det gode i deg selv. Det hellige i deg, og du vil finne frelse uansett hva du tror på.

«Det var i de dager da Keiser Augustus...»

Vi har noen vakre Juleevangelier. Vi har et budskap om fred og tilgivelse. Men, samtidig sender vi våpen til de som slåss for frihet. Samtidig blir vi motløst stille når vi hver dag hører om hvor mange nye døde det er i verden, ofre for andres ondskap, som et evangelium av lidelse media sprer til oss i frihetens navn. Jeg lurer noen ganger på om ytringsfrihet og frihet også kan innebære frihet til å dø. Frihet til å sulte og frihet til å drepe. Frihet til å lage våpen og starte kriger for å selge mer av dem. Tømme gamle lagre med våpen som ellers ville blitt lagret til ingen nytte. Sende fanger til fronten for å fjerne «kriminelle» elementer i samfunnet. Demokratiet var vel bare et eksperiment, og snart er festen over.

Holdt du ut så langt. Da skal jeg begynne på nytt.

Eller skal jeg... Jeg er bare en vanlig mann som ringer Julen inn med bomber, og det skjedde også i de dager for over 2000 år siden da frelseren ble født. Fremdeles er Jerusalem midtpunktet i en konflikt om hvem som har rett, rett tro, rett til å bo på en jordlapp av sand. Der vann er mer verd enn gull. Her sitter vi trygt og godt å snakker om hvor forferdelig det er. Her sitter jeg og skriver om det, formaner med en eneste intensjon. Få deg til å tenke på hvilket budskap Jesus egentlig delte med oss. Et budskap som er like viktig i dag som for 2000 år siden. «...tro, håp og kjærlighet, og størst av dem er kjærligheten». Har du glemt det. Har du glemt at verden var minst like turbulent og full av krig under Jesus sin tid som det er i dag, og gjør ikke det budskapet hans enda viktigere enn noen gang. Vi som har bygget kriker i hans navn og har blitt hellige krigere, mens vi fordømmer de som er annerledes til et liv i fattigdom. De som har en annen tro enn oss, og som har en annen hudfarge enn oss. Hva med de som har et fremmed navn.

«Den som er uten synd kan kaste den første stenen».

Jeg skriver i boken «Depresjonens-fornektelse» at «stenen er ordene vi putter på noen, noen som ikke har bedt om å bli beskrevet på noen bestemt måte» Jeg bruker diss ordene jeg har vokst opp med. Jeg bruker dem som et sverd «for pennen er mektigere enn sverdet». Jeg prøver å kutte helt inn til sjelen til den som er villig «til å velge mat for sjelen frem for gift»,.

Siden 2019 har vi blitt gitt gift av media, om ikke før. Når telleverket begynte, har antall døde av korona blitt oppdatert daglig. Helt til antall døde ble meningsløst. Siden har de fortsatt, antall døde i Ukrainer og antall døde i Libanon. Som om vi trenger å minnes på hvor mange som dør hver dag. Det har blitt så ille at vi tilslutt ikke følger med på det. Har TV på i bakgrunnen som en summende propaganda maskin, som mater oss med døde mennesker, og vi gaper opp.

Da må jeg komme med fakta. 55000.000.000 mennesker dør av sykdom hvert eneste år. Skal vi først telle antall døde så får vi gjøre det sikkerlig. Men, vi har en annen mulighet. Det er en mulighet for at det ikke er antall døde det handler om. Det handler ikke om å måle liv i antall. For hvert liv er verdifullt. Hvert liv er en gave, en gave til den som fikk det og en gave til verden. Uansett hva de tror på eller hvem de er. Vi kommer til å dø en gang, spørsmålet er hva vi bærer i vårt hjerte nå den dagen kommer. Har vi kastet bort vårt liv på å være mentale «kannibaler», eller har vi sett inn i vår egen sjel, og funnet den kjærlighet vi har inne i oss som står i senter av en hver tro. En tro på å kunne gjøre bedre for hele menneskeheten. Da må vi først tro på oss selv, på at vi er gode mennesker i stand til å se lenger enn antall døde eller summene på bank-konten, der vi åpner oss for å se at de aller fleste mennesker er god i hjertet og ikke dreper hverandre. Dette er det budskapet jeg vil formidle til deg.

Antall døde er uvesentlig, men livene de levde er ikke det, for et hvert liv innebærer muligheten til å finne paradis på jord. Finne himmelriket inne i deg selv, som er å ikke fornekte lidelsen men samtidig løfte kjærligheten opp i lyset, et lys inne i deg som har brent fra du før du ble født, gitt deg av den samme kraften som skaper verden. Den kraften som ga deg liv og som skaper alt liv. Vi kan gi den et navn eller bevissthet. Si den er Gud. Men, denne kraften er deg, for du er også skapt av atomer og atomer er energi i form.

Dette er det jeg skriver om i «Depresjonens-fornektelse».

05.12.2024

Forfatter og redaktør

David Dominguez