Det er ikke meningen vi alle skal være enige.

I natt våknet jeg opp og lå og skrev på facebook på grupper om livssyn om meninger om eksistens. Som dere vet så er jeg jo opptatt av slikt. I natt kom det tydelig frem en tanke som har plaget meg lenge.

Hvor skal vi hen i verden?

Vi lever i en tid med krig og økt fattigdom. Enda verden har både kapasitet, kunnskapen og resursene til å sikre alle et godt liv. Så hva er egentlig problemet. Problemet er at vi ikke klarer å om favne andres levemåte, ideer og valg. Noen mindre enn andre og noen sine handlinger og valg er mer problematiske enn andres. Men, vi alle har våre valg. Valget om å ikke gjøre noe. Valget om å være stille når protest burde ytres og handling utføres. Vi vet ikke hvilke valg som vil gi gode resultater. Ja, noen ganger vet vi ikke om resultater er gode selv om de virker som det. Vi er blindet av våre egne livssyn og holdninger.

Krigen i Ukraina.

Krigen er et resultat av livssyn og idealer. De må utfordres for å få slutt på krigen. De må plukkes fra hverandre og analyseres. De må stilles til ansvar for sine mangler. Idealene og livssynet legger grunnlaget for avgjørelsene vi gjør hver dag. De igjen legger grunnlaget for mektige menneskers fremtreden i verden. Som om de vokser ut av fellesskapets institusjoner og almene holdninger. Så hvilke valg har vi som kan rettes på og hvilke holdninger har vi som kan skape fred?

Først må vi erkjenne hvilke holdninger som skaper krig. 

Den største og viktigste holdningen vi bærer med oss er arroganse. Den forteller oss at andre kulturer eller andre mennesker med holdninger vi ikke er enige i, bør eller må overbevises om at deres idealer er feil. Denne arrogansen setter andres livssyn opp i kontrast til eget livssyn. Der vi i ytterste konsekvens sier at vi ikke må falle for snillisme. Men, det handler ikke om å være snill eller naiv. Det handler om å se dynamikken i menneskers identitet. Det handler om å ta et skritt til siden og se både andre og seg selv i en helhet. Der vi bor på den samme kloden og uansett om vi vil eller ikke så må vi dele den med noen som har holdninger vi synes er forkastelige. Det er ikke det samme som å akseptere en hver handling fra andre. Noen ganger vil konflikt være uunngåelig. Men, det handler om å gi andre respekt for deres ståsted. Da vil de være mye mer imøtekommende enn om man setter hardt mot hardt. For en hver sterk mening har utgangspunkt i en følelse av misunnelse eller urettferdighet. Avstanden mellom mennesker bygger på denne følelsen og forsterkes når den er gjensidig.

Den farlige stoltheten. 

Fred i Ukraina kan bare oppnås ved å anerkjenne Russlands nasjonale stolthet og behov for å være en stormakt. Det er ikke det samme som å godta at de erobrer verden rundt seg. Deres kultur respekterer makt i form av fornedrelse. Men, det er ikke det samme som at de ikke har behov for med menneskelig anerkjennelse og forståelse. I den sammenheng er det viktig å ikke innta den høye hesten. Kanskje har vi i Europa lyktes bedre enn i Russland. For vi har for øyeblikket både sikrere allianser og større våpen makt. Men, valget i USA 2016 viste oss hva mangel på respekt og anerkjennelse av andres utgangpunkt kan føre til, forfall av alt det vi tar for gitt og har respekt for. Både av institusjoner og idealer. Menneskeverd er en av de idealene som faller når noen føler seg oversett eller krenket. Vi ser tegnene i Norge med protestene på strømpriser og sosiale økte forskjeller. Privatiseringen og omleggingen av våre institusjoner begynner å tære på deler av folket. Den delen av folket som noen mener er for late til å gidde å jobbe. De samme menneskene kan nå se sosialismen vokse frem som en motpol til markedsøkonomien, slik den alltid gjør når noen ikke lykkes i et konkurranse fokusert samfunn. Der det blir pratet om fordeling men kravene for å virkeliggjøre en god fordeling blir stoppet av administrative regler og rutiner. Som ikke tar hensyn til enkeltindividers behov og selvbilde. Ja, det finnes et allment selvbilde som varierer noe fra person til person. Grunnleggende ønsker vi alle å bli forstått og anerkjent for å være den vi selv mener vi er. Uansett om holdningene er arvet fra andre eller selvpåført.

Debatt eller krig.

Så dette er et innlegg til debatten om krigen i Ukraina. Der vi må innse at vi alle har noe å bidra med for å stoppe den. Vi alle kan si noe og mene noe og tørre å fremme kontroversielle ideer uten å bli stemplet som propaganda førende elementer i en konflikt. Vi alle er stemmer i forsøket på å skape fred. For vi alle vil ha fred. Selv Putin vil ha fred. Men, stolthet hindrer ham i å søke det. Vel stolthet hindrer USA , EU og NATO medlemmene i å rekke ut en hånd til et folk som føler seg knekt og tilsidesatt på den internasjonale arena. En hver historiker vet godt hvorfor første verdenskrig kom. Fordi Tyskland følte seg tilsidesatt som stormakt når resten av Europa tok seg til rette i verden. De hadde frem til det vært en mektig nasjon i midten av Europa. Krenkelsen av den tyske folke sjelen etter første verdenskrig gjorde det mulig å mobilisere til enda en krig. Noen som ser noen likheter her, mellom Russland og Tyskland. Har Russland noen gang kommet seg etter murens fall og etter Unionens oppløsning. Nei det har Russland ikke. Nå kan vi si at Russland som nasjon også må skylde seg selv for dette. Det er helt sant. De har latt seg forlede til å tro at bare de sterkeste har rett på goder, etter at deres sosiale eksperiment feilet. Men det er bare fordi toleransen for motsetninger ikke er utgangpunktet for resursfordeling. Der den sterkeste rett råder får man dårlige forutsettinger for stabile demokratier. Det samme problemet finner vi i markedsøkonomi styrte land som ikke har en god sosial fordelingsmekanisme. «Jeg har rett» er utgangpunktet for mangel full fordeling av resurser. Som igjen fører til at noen blir ubeskrivelig rike og får for mye makt. De får som i diktatur for stor avstand til andre og har som alle en noe snever selvinnsikt. Som igjen lar dem innta en identitet der de er suksessfulle. Ja mange rike går med den nedarvede illusjonen om at deres suksess er selvskapt. Når pengene de tjener er basert på at andre har funnet opp ting og andre har jobbet for dem. Uten mennesker rundt seg som har gjort dette for dem, uten et samfunn som legger til rette for deres administrative funksjon og belønner dette med overmåtelig velstand. Så ville de bare vært vanlige mennesker uten muligheter til å sole seg i hverandres identitet.

De farlige forskjellene. 

Så det er her skoen trykker. Vi støtter opp om idealer som skaper forskjeller både på et personlig nivå, nasjonalt nivå og internasjonalt nivå. Vi må være smartere enn som så om vi vil ha en fredelig verden. Vi må lære oss å se hvorfor andre står for idealer vi ser på som usmakelige. Vi må forstå dem og anerkjenne dem for deres behov for å være noen. For vi alle er noen. Vi alle burde lære dette fra vi er små barn. At vi ikke skal bli til noe som helst. At vi allerede er noen, uten utdanning, makt eller penger, er vi virkelig noen. Et under og mirakel som har muligheten til å leve godt som akkurat den vi er her å nå.

Det er med dette utgangpunktet vi kan stopp krigen i Ukraina. Er det en naiv tanke og ide så får så være. Like fult er det den eneste veien inn til fred.

Forfatter og Redaktør

David Dominguez

Alle meninger fremmet her representerer forfatterens holdninger og tanker. De bør ikke forståes eller tolkes som fakta eller undervisning. Det legges ikke noen samfunn godkjent autoritet eller titler til grunn for meningene som ytres her.