Depresjonens fornektelse.

Ideen "Depresjonens fornektelse"

Boken begynte i 2010, på en kafebar i Oslo sentrum. Jeg hadde over flere år tatt tak i den kreative siden min, men også arbeidet med min personlige livssituasjon. Jeg hadde forandret livet mitt, og var på vei til å gjøre enda ett livs valg. Å flytte fra Oslo og lagt nord i Norge, 67 grader nord, mitt i Nordland. Men enda var jeg i Oslo og satt på en kafe med en venninne som var lei av å høre på meg bare fortelle om min livsfilosofi. Hun mente jeg måtte dele tankene mine, og "visdommen" min med andre. Det var August 2010 og solen skinte varmt over Akershus festning. Jeg kom til å savne byen og pulsen noen år frem over. Ikke minst kom jeg til å savne kafebarene og min gode venninne. Men, noen ganger må man bare gå videre. For det er nå man lever, og jeg angrer ikke ett sekund på valget. Valget å gi ut en bok om mine livs tanker eller valget om å flytte nord over. Ingen av delene angrer jeg...

Boken kom til liv.

Livet er en reise og den reisen stopper ikke før du er død. Det kan høres litt depressivt ut å se på livet som en linje du følger fra A til Å. En sammenhengende rekke med hendelser som bare fører til en ting, din død. Min, livsfilosofi er ikke i nærheten av ett slikt syn på verden. Livet kan sees på som en reise, men da er du og verden på denne samme reisen. I seg selv og av seg selv. På din reise blir du gitt noen idealer som skal kunne gi deg et godt liv. Som gode jobb og en perfekt livspartner. Som selvstendighet og frihet. Dette kan være gode idealer for et godt liv, men det er ikke penger og idealer som vil gjøre deg lykkelig. Dette er andres målestokker for lykke og rikdom. Min målestokk er helt annerledes. Det gjør så min måte å møte hverdagen og andre mennesker, på godt og vondt, skiller seg ut fra den såkalte normalen. 

Der for skrev jeg en bok om det.

Jeg oppdaget tidlig i livet at det er fult mulig å være lykkelig uten å få oppmerksomhet. Uten å ha fine leker. Uten å ha mange venner eller være godt likt. Uten å bli sett på som normal. Uten å gjøre suksess i noe som helst. 

Jeg ble sett på som en raring av mange, som en taper av flere og som en idiot av veldig mange. Men, likevel følte jeg meg, sterk, god, fin, bra, lykkelig og som en vinner. 

Grunnen var enkel, jeg lot ikke andre bestemme min verdi. Jeg forsto en viktig ting. At deres målestokk for suksess ikke nødvendig vis var den beste for meg. Så jeg droppet hele målestokken. 

"Det er jeg som bestemmer hva som er verdifullt."