De vet ikke hva de gjør...

De vet ikke hva de gjør.

I hele mitt liv, til nå har jeg lurt på hvorfor mennesker gjør det de gjør. Hvorfor de hater, hvorfor de lider så mye, hvorfor de strever etter å bli noen og hvorfor de vrir seg i sin egen smerte og skylder på andre for den.

Jeg vet jeg blir sett på som en drømmer når jeg utrykker dette. Så derfor sluttet jeg allerede når jeg var ung å si det høyt. Men, nå er dagen kommet at jeg ikke lenger vil holde det inne i meg. Jeg er blitt mye eldre enn jeg var første gangen jeg spurte "hvorfor" og fikk alle mulige svar fra mennesker rundt meg. Så når jeg nå i dag spør, så er det ikke fordi jeg egentlig lurer på hvorfor. Jeg har hørt alle svarene mange ganger før. Jeg tror ikke på ett eneste av dem.

Jeg tror nok de fleste på min alder, 56 år gammel mann, vet hvorfor i en eller annen grad. I det minste tror de som meg, at de vet hvorfor. Forskjellen på meg og de fleste andre er at jeg tar det ikke personlig. Men, det er likevel personlig, i den grad at jeg føler med dem. Føler med dem fordi de ikke vet hva de gjør.

Nei, jeg mener ikke at de er uvitende.

Det ville være å undervurdere andre mennesker, jeg prøver å ikke gjøre det, men jeg kan likevel ikke fornekte valgene de gjør. Jeg snakker om de valg som tilslutt fører til ens egen lidelse og smerte, der de etterpå legger ansvaret ett annet sted enn der det hører hjemme. Nå må jeg passe meg litt. Nei, jeg sier ikke at mennesker er onde eller svake. Jeg sier ikke at de er uvitende og dumme. Jeg sier de bare begrenser seg selv gjennom den almene kunnskap de lever etter.

Å gå seg vil i fjellet kan alle gjøre når tåken kommer.

Når jeg hører fjell vett reglene så vet jeg med en gang at disse reglene er gyldige i alle andre situasjoner i livet. Ikke at man må følge dem til en hver tid til en hver pris. Men, at det ikke er flaut eller dumt å snu før det er for sent eller å grave seg ned i tide. Det finnes situasjoner i livet, både små og store som kan føre til mer lidelse og smerte enn man er klar over om man ikke er bevist sin egen rolle i spillet som foregår i verden. Det foregår i ditt liv, i ditt samfunn og i hele felleskapet menneskene på denne planeten bygger. Ja, vi bygger et felleskap men ikke så mange tenker over dette hver dag. Enda færre lever etter det. Det handler om å se hverandre for den vi er, men også om å se seg selv for den man ønsker å være.

Tåken som kommer i fjellet...

Tåken er selvfølgelig ens fornektelse og ens uvitenhet. Som i og for seg er akkurat det samme i alles liv. Jeg selv også lever i fornektelse akkurat nå. Jeg skriver på en PC som jeg ikke vet hvem som har bygget og om de gjorde det frivillig. Hvor mye har den forurenset et sted i verden. Hvem har måtte lide for at jeg har kunne kjøpe den billig. Ypperste teknologi med en mørk fortid. Men, nå i dag gjør den nytte for seg. Kanskje de som har måtte lide av denne PC sin skapelses prosess får litt til bake i form av måten jeg bruker den på. Som riktig nok ikke alltid er en fornuftig måte målt i moralske målestokker. Men, som like vel skaper tekster som denne du leser nå. Ja, jeg kommer snart til poenget, om ett øyeblikk.

Vi har hørt fjell vett reglene mange ganger, likevel finnes det mennesker som mister livet i våre vakre fjell og ut mark. Det trenger ikke en gang å være vinter. Bare litt uoppmerksomhet for et øyeblikk kan være nok. Men, vi kan jo ikke gå rundt å være konstant redde for at vår uoppmerksomhet skal ta livet av oss eller andre. Da lever vi ikke i det hele tatt.

Så hva er løsningen...

Det er feil spørsmål. Løsningen finners ikke, men forståelse av hvorfor ting blir som de blir finners. Den er rett foran nesen din om du er villig til å se. Men, er du?

Hva er det du burde se som du ikke ser? Hvorfor tar jeg en slik høy hest og påstår noe slikt i det hele tatt, når jeg ikke kjenner deg? Vel, jeg vet ikke om akkurat du som leser dette kan se for deg hvor jeg vil hen med denne teksten. Det kan hende du allerede har forstått det. Har du det så legg den bare bort. Men, har du det ikke så aksepter at du ikke vet hvor jeg vil hen med teksten. Hvorfor jeg er så arrogant at jeg påstår du ikke vet.

Hva er det du ikke vet?

Jeg må bare spørre deg, hva er det du ikke vet? Mye, vil du si, og så vet du at det er mye jeg også ikke vet. Ja, når det kommer til å forstå ting i ord så er det veldig mye jeg ikke vet, og jeg sitter jo her å skrivet med ord. Men, det er mye jeg vet, kan og gjør, som jeg ikke kan beskrive med ord. Jeg vet hva jeg vet som ikke kan sies i ord. Jeg vet det tvers i gjennom hele meg.

Når jeg går ut døren og luften er kald og frisk, så vet jeg at når jeg trekker pusten så gir det meg en god følelse. Jeg trenger ikke å sette ord på denne følelsen, for jeg kan ikke egentlig sette ord på den. Noen ganger kan jeg prøve å sette ord på denne følelsen, og det kommer et godt dikt ut av det. Men, som regel så opplever jeg det bare. Hver gang jeg går ut døren, trekker jeg pusten og kjenner på luften med hele meg. Jeg ser på trærne og hører på fuglene synge. Jeg kjenner hvordan bakken føles ut under bena mine, og kan om jeg kjenner etter kjenne jordens tyngdekraft og med det vite hvor stor jorden er. Hver gang jeg går ut døren er jeg fullstendig til stede i det øyeblikket, her å nå og vet innerst inne hvorfor jeg er her og hva som gir meg virkelig glede i livet.

Nei, jeg føler det over alt...

Hver gang jeg står opp om morgenen, gjør jeg dette. Hver gang jeg smører en brødskive og spiser den. Hver gang jeg møter noen andre og er jeg tilstede sammen med dem og føler på hvordan det føles. Jeg er totalt bevist en hver situasjon som er ny, og en hver situasjon er i en eller annen grad ny. Selv om omgivelsene er gamle og kjente.

Så kan du si, det gjør vel jeg også....

Ja, det gjør du. Men, er du bevisst at du gjør det. Er du klar over at du gjør det eller lar du deg fange av livet og har ikke vurdert hvor viktig dette er. For dette er viktigere enn å ta seg utdanning. Det er viktigere enn å få seg en tittel. Det er viktigere enn hvor mye penger du tjener. Det er viktigere enn om du er rik eller fattig. Det er viktigere enn om du har venner, kjæreste eller familie. Selv om det er veldig viktig at du har dette også. Men, har du innsett hvor viktig den følelse øyeblikket gir deg av erkjennelse av at du er til er for at du skal ha det bra og kunne bidra med noe godt ovenfor andre.

Jeg tror ikke du helt favner hvor store slike øyeblikk er. At de er større enn alt annet. Tar jeg feil, eller graver du deg ned i verdens elendighet, når muligheten til det byr seg. Hvordan møter du de øyeblikkene der du opplever større sorg enn du trodde du kunne bære, som bare et lurt smil fra noen du kjenner kan bringe deg til bake fra. Et smil som sier "kom ut av det", nesten respekt løst kan noen ta deg ut av fundamental sorg og lidelse bare ved å være ufølsom frekk. Vet du hvorfor dette skjer og har du opplev det? Jeg bare spør, for jeg vet å spørre de rette spørsmålene.

Den smerte du føler i livet har du fordi du elsker det.

Å sette ord på øyeblikket er en av de tingene jeg er mest stolt av at jeg kan gjøre. Det å kunne formidle at all lidelse jeg har opplevd kommer av at jeg elsker. For elsket jeg ikke ville jeg ikke bry meg. Men, ser jeg noen gråte ekte tårer, så gråter jeg også. De fleste av oss gjør det. Vi klarer ikke og stoppe oss selv, når noen virkelig lider. Vi merker det tvers gjennom oss og kjenner deres sorg og lidelse. Jeg vet du også har det slik. Ja, så sterkt er dette at vi opplever det når vi ser på en film. Du tror kanskje det er en løgn vi ser på en film. Men, ikke undervurder hvilke følelser en skuespiller må inn i for å bringe frem ett godt skuespill. Føler du det så følte de som laget filmen det også. Tro ikke et sekund så dårlig om kunst andre skaper for å gi det til deg.

Så du går bestandig i fjellet og det er fort å gå seg vill. Grav deg ned i tide og det er ikke for sent å snu. Du kan stole på at din medfølelse med andre er viktigere enn noe annet, for alt du kjenner av lidelse kommer fra kjærlighet. Hva annet trenger du å vite for å leve et lykkelig liv? Hva annet trenger du å ha for å gi din kjærlighet? For alle vil ha kjærlighet. Noen tenker at, "ikke min kjærlighet". Men, selv da har du kjærlighet i deg. Om ikke annet så er den kjærlighet du har i deg verdifull for deg. Du får bevist det hver gang du lider, selv når du lider av å ikke føle deg elsket, eller verdifull nok til å bli elsket. Den lidelsen du føler da, har du fordi du elsker deg selv. Du elsker deg selv fordi du er et mirakel og fordi du er til. Det trenges ingen andre for å bekrefte det, annet en at de sier: "...at du ikke er verd en dritt." Med det sier jeg det viktigste jeg kan si til deg. Desto mer andre får deg til å lide, desto mer bekrefter det at du elsker deg selv. For du lider fordi du mener innerst inne at du fortjener bedre. Noe du gjør.

Du fortjener bedre.

Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig. Du fortjener ikke å bli hatet eller mistrodd. Du fortjener ikke å bli løyet til og bedradd. Hva sa du til deg selv når du løy og bedro? Fikk du en dårlig følelse i deg når du gjorde det? Kanskje bare kanskje fikk du den følelsen fordi du behandlet andre dårlig og deg selv dårlig samtidig.

For alt henger i sammen.

Nå i dag sendes våpen til krigen i Ukraina, de må få muligheten til å forsvare seg. Disse våpen som sendes brukes. De er ikke en garanti for fred. De er laget for å drepe noen og de kommer til å bli brukt til akkurat det. I selvforsvar? Jeg vil ikke engang følge den tanke rekken. Det er ikke noe som heter selvforsvar. Jeg vet at det finnes, men jeg vet at en Russisk soldat også elsker. Det hele faller tilbake på hvorfor man gjør det man gjør. Jeg har aldri støttet å sende våpen, men jeg har heller ikke sakt man ikke skal gjøre det. Jeg kan ikke ta side i en krig da de som er soldater ikke følte de hadde noe valg. De føler de må, selv om de er liv redde inne i seg. De er liv redde fordi de elsker seg selv, og de lider for hvert menneske de dreper og skader, selv om de later som om de ikke lider av det.

Du må se realiteten.

Jeg møter ofte mennesker som sier man må se realiteten. De mener jeg er en drømmer som lever i min egen verden. Men, de tar feil. Jeg lever i en annen mental tilstand. Men, ikke i en annen verden. Vi har den samme bakken under våre føtter, og solen og månen er den samme for oss alle. Men, jeg forstår hva de mener. De mener jeg bryter med hva som er allmenn oppfatting. Vel, gjør jeg det, når vi alle kan være enige i det jeg har skrevet i denne teksten. At når du går ut døren og tekker pusten så kjenner du at du lever. Hva er viktigere enn det kjenne på det og vite at andre også kjenner akkurat det samme. Russer eller Ukrainer, uansett hvem du er hvor du er og hvorfor du tror du er, så trekker vi alle pusten og kjenner på hvor godt det er å leve, om så bare for et sekund.

Jeg for min del lar dette sekundet vare, og vare og vare....

Denne teksten ble skrevet skrevet 0700 og postet 04.10.2023

Av: David Dominguez  (Filosofiske øyeblikk)