Bomber og bleie skift.

Av David E. Domingues

Dette er en mørk tid. Først år med flyktningstrømmer på grunn av kriger i Afrika. Så miljø rapporter som dømmer oss nedenom og rett inn i armene på diktatorspirer. Trump vant hjertet til USA med hat retorikk og uvitenhet. Putin frykter NATO som han tror fult og fast på at styrer EU og manipulerer resten av verden. Med bomber og drone teknologi. Hvem er det som ønsker en ustabil verden? Er det Presidenter eller Diktatorer? Hva skal mennesker med mer penger og makt enn noen kan drømme om, med mer penger og makt?

I ett bomberom i Ukraina sitter det en mor å bytter bleier på sitt barn. Hennes mann ligger død i gatene i Kiev med en AK47 i armene. Både bleien og AK-en ble produsert i en fabrikk, eid av noen med litt fornye penger og litt fornye makt. Sannsynligvis er denne personen medeier i mye industri. Alt fra våpen til matproduksjon. Penger ser ikke forskjell på hva de brukes til. Bare menneskene som ønsker å tjene dem. Men, i fredstid er vi glade for hva den industrielle revolusjonen har gitt oss. I det minste i Europa og USA. Når det blir krig litt nærmere vår trygge hverdag, da begynner vi å stille spørsmål ved hvordan vi lever og hvorfor vi ikke tar stilling til moral når vi handler en ny mobiltelefon. Vi trengte den egentlig ikke og barnehender har satt den i sammen. 

Jeg prøver ikke å gi deg dårlig samvittighet. Dette er en tekst skrevet til ettertanke. Om du kjenner frykten for krig banke på døren. Så vit at den er rett utenfor. Krigen er rett under fingrene dine når du deler din siste kakeoppskrift på Facebook. Krigen er rundt ditt barns skjøre kropp når du kler på barnet og bytter bleier. Krigen er der uansett hvilket selskap du handler i fra eller kjøper aksjer i. Ikke som en direkte trussel, for vi trenger å være en del av vår tids sosiale fellesskap. Faktisk er vi det uansett om vi skal delta i noen grad. Men tro ikke ett sekund at alle de valg vi ubevist gjør i hverdagen ikke på virker de med makt bak sine avgjørelser. De med litt for mye penger og makt. Som har kjørt seg enda blindere enn oss vanlige forbrukere. De tror fult og helt at de beskytter hele vårt leve sett og kultur gjennom å starte kriger og er villige til å ofre fedre mødre for idealer de tror på eller velger å tro på. Både den vanlige mann med AK47 og industrimagnater elsker noen. De begge har noe de sier til seg selv for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Vi har prøvd å ruste ned. Men det har tydeligvis skapt mer usikkerhet i verden. Så nå skal vi ruste opp for fred. NATO er igjen blitt den eneste løsningen på verdensfreden. Ikke det at diplomati ikke fungerer. Du vet pisken og guleroten får eselet til å trekke vognen. Det er hvem som skal sitte opp i den som er spørsmålet. Diktatorer eller menneskeheten. Som vanlig frykter både diktatoren eller demokraten at om feil person sitter i vognen går hele greia uten for stupet. Ingen forstår at eselet har øyne det også. Det ønsker ikke å dø. Uansett hvor tillitsfullt og blindt det måtte være for sannheten. Det er vel her hele spørsmålet begynner og slutter. Hvem er eselet og hvordan vet jeg at det ikke er meg?

Det kan virke svulstig å bruke slike ord om krig og makt. Der vi som tror vi ikke har noen av delene føler oss som blinde esler i kampen om å holde tømmene. Men, vi ønsker bare når det kommer til stykket å leve fredelige enkle liv med dagligdagse problemer. Ikke slike problemer som får oss til å får vondt i magen og blir på gråten. Kampen om karakterer i skolen opp mot mobbing av hjelpeløse barn er kanskje viktig, men når man kjemper eller flykter for livet på grunn av nasjonale interesser virker hvem som gjorde hva som bagateller. Vold er jo tydeligvis løsningen på problemet. Dessverre er det kanskje slik. I noen tilfeller. Men, jeg drømmer fremdeles om og tror fremdeles på en verden der konflikter kan løses med gjensidig forståelse og diplomati. Jeg hadde en bekjent for mange år siden som hadde flyktet fra en krig i Afrika. Han hadde funnet både kone og jobb i Norge. Han fikk også to små tvilling gutter som vokste seg til, som både snille og vakre barn. Bare litt for mørke i huden til å passe inn i en liten bygd i Norge på 70 tallet. De ble mobbet fra første dag på barne skolen. Når man kommer fra Afrika og har vokst opp med krig, da vet man å beskytte seg og sine. Etter en uke inn i første skole året gikk han sammen med sine to sønner inn i skolegården i langfriminuttet. Stilte seg mitt i den med de to sønnene sine på hver sin side. Han hadde et balltre på skulderen. Han ropte høyt at om noen plaget barna hans kom de til å få med ham å gjøre. Vel, her står en mann fra en fremmed kultur mitt i en liten kristen bygd, mitt blant 50 stykk 6 år gamle unger og truer dem. Det er helt uakseptert. Virkelig. Hva han måtte gå igjennom av samtaler etter den episoden vet jeg ikke. Men, en ting vet jeg. Jeg møtte de to sønnene hans som voksene 20 år gamle unge menn. To veldig høflige og snille gutter på vei inn i god utdanning. Jeg lurer bare på om det opptrinnet til faren deres satte en stopper for all mobbing gjennom hele barneskolen. Det var nå hvertfall det deres far påsto og innerst inne skulle jeg ønske jeg hadde en Far som sto sammen med meg i skolegården med ett balltre når jeg var 6 år i første klasse. Jeg vet det er fullstendig urimelig og en forferdelig ting å gjøre. Men, når jeg sier det sier jeg det ut fra perspektivet til en 6 åring som ble mobbet gjennom store deler av barneskolen. Jeg vet hva det kan gjøre med konsentrasjon og sosialtilhørighet å bli mobbet. Så jeg bare lurer på om det han måtte gjennom av møter og samtaler med rektor og foreldre, kanskje også politiet var verd det. Selv om han skremte vettet av en skokk med unger. Han beskyttet sine barn men var slik jeg kjente ham ikke voldelig. Han bare gjorde det ingen andre kunne gjøre.

Så hva er moralen her? Bør vi noen ganger bruke vold for å hindre vold? Vil trusselen om vold være noe som er nok til å hindre en krig? Har vi ikke et forsvar i Norge nettopp for å ikke trenge å gå til krig? Gjør NATO for lite i Ukraina og er det nettopp dette som gjør at Putin kan gjøre det han gjør? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er noe som er sterkere i mennesket en voldelige tendenser. Noe som får oss til å stå i skolegården med ett balltre, uansett hvor mye vi elsker eller vil ha fred eller kanskje nettopp fordi vi vil ha fred. Ønsker å beskytte noen vi elsker høyere enn oss selv. Krigen i Ukraina er ikke bare en krig mot Ukraina. Det er en krig mot mødre og fedre som elsker sine barn. Det er en krig mot soldater som blir utkommandert til å forsvare imperialistiske ideer, der noen er mer opptatt av å ikke miste ansikt enn hvem de ofrer. Kan Putin i en eller annen grad føle seg så truet at han har begynt å bruke balltreet? Hvem er det i isåfall han beskytter? Ut fra hva vi blir presentert i media er det bare hans imperialistiske ideale. Men, hva vet jeg egentlig? Jeg ville ikke likt om noen truet mine barn i skolegården med et balltre? Men hva om mine barn var de som mobbet? I en krig er det også viktig å vinne menneskers tro og støtte. Den er like mye psykologisk som fysisk. Hva vet jeg om hvordan informasjonen fra vår presse er kontrollert eller manipulert? Da må jeg spørre meg om separatistene i Ukraina kan være ett undertrykt folk i ett konfliktfylt land og at Putin ser på seg selv som en far med et balltre. Der truselen om å bruke det ikke var nok. Hva kan vi stole på i dag av det vi ser på TV? Hvordan man vinkler en nyhetssak er alt i media.

Så kan jeg spørre meg selv om hvorfor jeg sår et snev av tvil om det jeg ser på nyheter i Norge? Vel, jeg tror nyhetene stemmer. I det minste tror jeg det er noe sannhet i det vi får inn i TV stuen i Norge. Men, jeg burde ikke være helt sikker. Hvorfor ikke det? Fordi jeg ikke ønsker å være eselet som trekker vognen. Er ikke media pisken og gullroten? Jeg ønsker heller ikke å stå i skolegården med et balltre. Men er ikke forsvaret i en hver nasjon et balltre? Forskjellen er at balltreet her ofte også er noen sine foreldre eller barn. Noen som må ofre sitt liv for at andre står og svinger det. Jeg kan love deg en ting. Det kommer ikke til å bli meg som lar meg svinge inn i en konflikt. Jeg vet at en dag vil krigen i Ukraina være over, og ingen vil stå igjen som seierherrer. Selv om noen vil påstå at de er det. For man har allerede tapt når krig er et faktum, uansett hvem som startet den eller inntar rollen som seierherren, i sin stolte glorifisering av militær makt og tjenestes ære. For er det ikke en ære å forsvare landet sitt? Forsvare de idealer vi har om frihet og nasjonal egenhet?

Jeg bare spør. Hva er forskjellen på en gulerot og ære?

Om de begge sender deg utfor stupet?  

Av David E. Dominguez