Tid for Selv...

«Hvor er det du trenger når du trenger det?»

Vi er på vei inn i en tid med mer konflikter i media enn på mange år. Verden ser ut som om den er full av krig og lidelse. Flere mennesker i Norge fortviler og resultatet er at flere handler uten nærhet til det som er viktigst i livet.

Når man lider og lider mentalt da er man til stede mer i sitt eget liv enn ved få andre anledninger. Den tilstanden er maktesløs og påtrengende. Den er nærgående og intens, som en motpol i menneskers liv der forelskelse er den andre ytterenden av psyke og psykose. Men, vi velger ikke hvilken vei pendelen svinger, vi holder ut eller lar være. Det er jo også den fundamentale forskjellen på å grave seg inn i sitt indre eller bli tunget til det. Er du en dukke styrt av verden eller er du verden. Hvor mye synes du det er rettferdig at du må holde ut, og hvem har det verre enn deg.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Hva annet kan jeg gjøre? 

Hva mer er jeg villig til å gjøre, og hvorfor skal jeg prøve å redde verden?

Jeg vet du ikke kan redde andre fra deres lidelse. 

Jeg vet jeg ikke kan gjøre det heller. Men noen gjør det, noen reiser verden rundt for å hjelpe andre. De bruker hele sitt liv på det. Ofrer alt annet de måtte ha. Samtidig så er det jo det de ønsker å gjøre og det de vil ha. Jeg har ikke det men samtidig sitter jeg her enda en gang og skriver en tekst som kommer til å peke mot noe du kan gjøre, gjøre for deg selv. Med det gjør jeg noe som kan være viktig for andre, nettopp fordi det er i min makt, mitt talent og min virkelighet å sikte mot det.

Jeg tror nettopp at det ikke er noe forskjell på det du ekte gjør for andre og det du gjør for deg selv. De som reiser verden rundt og hjelper gjør det også for sin egen del. Hadde de ikke det så ville de ikke kunne gjør det. Da ville de ikke fått det til. Så derfor klandrer de sjelden andre for ikke å gjøre nok. Selv om de oppfordrer folk til å gjøre mer. De har forstått noe vesentlig i livet, att kjærligheten kommer innen i fra. 

Det er bare noen som ikke har lært å se etter der den er.

Jeg fikk en liten stor åpenbaring her om dagen. 

Jeg våknet med følelsen av å se min egen sorg og min egen lidelse med kjærlighet. Jeg vet en slik opplevelse ikke kan formidles med ord. For det er ikke en altomfattende opplevelse. Det er ikke en opplevelse som totalt forandrer deg eller livet ditt, ikke en som gjør deg til et bedre menneske. Det er ikke en gang en aksept av det smerte eller fremtidsutsikter presenterer for deg. Det er ett møte med seg selv som om man møter en annen som lider. Jeg forstår ikke egentlig fult ut hva som gjør meg i stand til å bære den utmattethet og smerte regime min kroniske sykdom har med seg. Jeg kan ikke annet enn å være bedre når det blir verre. Bedre til å være den jeg er. Mer i meg selv og mer for det som er realiteten av sykdom og lidelse.

Det er som om lidelsen og kjærligheten til meg selv, som menneske, åpner en dør inn i sorgen over hva mennesker gjør mot hverandre, når de speiler sin egen lidelse over på andre og gjør andre ansvarlige for hva de selv er fanget i. For selv om andre ikke er uten skyld, hvilken skyld legger man ikke på dem når man angriper dem som en «statement», se hvor mye mer rett jeg har. Rett til å angripe deg, stoppe deg eller drepe deg.

Da er en mildere måte å kast sin egen lidelse på andre, en mindre farlig en, enn å si de er egoister. En vanligere måte, en bedre måte som vi alle har hørt det mange ganger i livet. Så spør jeg bare... «om det er galt å elske seg selv?». Nei, men å elske seg selv er ikke det samme som å karre til seg gods og gull, jage andre bort, eller fjerne noen som står i veien for egen suksess. Man måler suksess i status der andre egentlig bestemmer om du er suksessfull, idealer som det er nok av i vårt samfunn. Men, egen kjærlighet har aldri skadet andre og aldri tvunget noen til noe.

Livet ditt vil forandre seg om du makter å ha den uten å bli et offer. 

Det er en personlig måte å stoppe en hver konflikt på, som handler om egenansvar. Men, dette er ikke en formaning. Det er heller ikke et eksempel på hvordan man bør være eller hva man bør gjøre. Det er ihvertfall ikke et forsøk på å redde verden. Det er hva det er, og jeg vet man finner det på det vanskeligste stedet i verden. Det stedet man ikke har lært å se, som er inne i deg selv. Man kan ikke lete etter dette med ord, selv om ord kan lede enn inn til det. Man kan ikke bestemme seg for, «att slik skal det bli...» for alternativer finnes og kommer snikende i alle former. Men, det er nesten alltid en overraskelse. Ja, jeg snakker fremdeles om egen kjærlighet. Den klisjeen som vi alle innerst inne ønsker å ha, men som vi så lett forkaster.

Jeg bruker å si «All lidelse kommer fra kjærlighet». 

Det høres jo så urimelig ut og fullfører veien inn i klisjeen om en følelse av lykke, usårbar for verden rundt oss. Men, «...om du ikke elsket deg selv ville du akseptert alt som skjedde med deg». Så siden du lider så bekrefter det din kjærlighet til deg selv, selv når du lider over noe som skjer med andre. Dette kan man kaste fra seg som egoisme, men det er på langt nær en ond ting. Egoisme er å være god med seg selv, det er ikke den vanlige oppfattelsen av egoisme. For det er grådighet. Når man er grådig kan man likegodt være blind. Da sitter man fast i sin egen felle. Formet av egne traumer søker man tilfredshet gjennom å se andre lide.

Så... «hvor er det du trenger når du trenger det?»... er en selvoppfyllende profeti der man forventer at verden skal gi deg det du tror du trenger, når du egentlig har hatt det hele tiden,...

...inne i deg selv.  

Domiz 2024